smakebit på arven av Katherine Webb

Nå er det søndag igjen, og eg har nettopp hatt min første (!) dag på vidaregåande. Tenk det. Det er rett og slett utrulig så fort tida går. Føler at det ikkje var lenge sidan eg låg vaken nesten heile natta for eg var spent på åttande klasse. Og ja, me byrja ein laurdag, pga internatelevane. Eg går på Tryggheim vidaregåande (ein kristen privatskule) viss de lurte, og der kjem internatelevane helga før skulen startar, og då blir skuleåret sett i gong med ein fest med foreldrene.

Uansett, i dag er det sønag. Den dagen i veka då eg kan tilate meg å slappe av på sofaen og lese i boka eg held på med, som akkurat nå er arven av Katherine Webb.

Forlaget om boka:

En mørk og kald vinterdag like etter bestemorens død, vender Erica Calcott og hennes søster Beth tilbake til Storton Manor, et stort og imponerende gods hvor de tilbrakte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og om sin fetter, Henry. Henry forsvant sporløst fra godset mange år tidligere, og uvissheten om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, har splittet familien og ført til uvennskap og dype konflikter. Ikke minst er Beth fremdeles dypt preget av forsvinningen.
Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde med Henry, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Og gradvis, etter hvert som Erica klarer å rekonstruere det som har skjedd, trer en ukjent familiehistorie frem. En historie som strekker seg tilbake til århundreskiftets Amerika, til møtet med en vakker ung pike fra overklassen, hennes dramatiske kjærlighetshistorie og voldsomme offer. Og etter hvert som fortiden flettes inn i nåtiden, innser Erica og Beth at de må akseptere familiens mørke hemmeligheter og voldsomme svik − og ikke minst arven de bærer − skal de komme videre med sine egne liv.
Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Eg har ikkje kome så langt endå, for eg byrja i går midt på dagen, rett før festen, og då blei det litt ltia tid. Men ein smakebit eg har eg jo.

"Jeg vet ikke hvordan det skal bli uten Dem, frøken. Jeg tror ikke jeg komme til å synes noe om London!" gråt piken, og Caroline ok hånden hennes og flettet fingrene sine i hennes. Hun var for fylt av sterke følelser til å si noe. Først da hun så det kraftige , prustende damplokomotivet, og kjente eimen av sot og flammer og rødglødende jern, følte hun endelig at hun hadde møtt et annet vesen i verden som var like glad for å skulle legge ut på reise som hun selv var. Hun lukket øynene idet toget begynte å bevege seg framover. Lokomotivet hostet dypt og spydde ut en sky av damp og signaliserte med det slutten på hennes gamle liv oog begynnelsen på et nytt.

 arven av Katherine Webb, side 51

Kan ikkje seie at boka er veldig godt skriven, og handlinga har ikkje kome skikkelig i gang endå. Smakebiten eg delte var i frå 1902, då nygifte Caroline skulle treffe mannen sin i Oklahoma. Ho sit saman med Sarah, som etter det eg har forstått har vore tenaren til Caroline. Me får sjå etter kvart kva eg synes. 

Ein smakebit på søndag er ei morosam spalte laga av Mari på bloggen flukten fra virkeligheten. Del nokre setningar i frå boka du les og legg igjen linken på bloggen til Mari. Fleire smakebitar finn du her.

Ha ein herlig søndag vidare!