Stereotyper kjenner vi alle til
I følge mi kjære samfunnsfagsbok er stereotyper forenkla oppfatninger om en type mennesker. I bøker og filmer betyr dette rett og slett bare at noen personer er satt veldig på spissen, og på en måte er dette noe filmer er mye bedre til å gå bort fra enn bøker. Filmene er bare morsomme med stereotype karakterer som bryter sammen en gang i løpet av filmen før de forstår hva de har gjort og endrer på alt og det meste går bra. Filmene lager ikke på langt nær så mange stereotype karakterer som bøkene. Bøkene er dessverre proppfulle med personer som enten er dumme, gode, onde, pene, stygge, sjefete eller teite. Det finnes haugevis av eksempler på stereotyper personer i bøker. Det verste med dette er at forfatterne skaper ikke realistiske karakterer, noe som kan ødelegge en hel historie.
En av de stereotype personene er Edward Cullen
Edward Cullen er kjent fra Twilight-serien som Bella Swans perfekte vampyrkjæreste, og ikke bare har han en perfekt personlighet. Han her pen og kjekk, er søkkrik, tolerant, rask og observant. Det finnes ingenting galt med Edward Cullen, og Bella har den perfekte kjæresten. Eller ikke. Mitt sisteval som kjæreste hadde vært Edward, eller han hadde ikke en gang vært noe valg, for ingen er som ham. Ja, han er en fantasyfigur, men denne fantasyserien foregår i nåtidens USA i den virkelige verden. Det disse romanene her handler om er hvordan velge den rette kjæresten, et plott som går over fire bøker med Bella Swan som hovedperson og Jakob Black og Edward Cullen som valgmuligheter.
Jeg skal innrømme at Twilight war en av de seriene jeg slukte, men nå har jeg lite bra å si om bøkene om filmene, dessverre. Edward er det perfekte bilde på en stereotypi. Meyer har her laga en kjærest som er helt umulig. Han er ikke sjalu, men heller til de grader tolerant, noe som sikkert er en hver jentes drøm. Han blir aldri sint bare lei seg. Dette bilde av en kjærest er et bilde mange jenter forestiller seg. Det er dette de drømmer om. Gutten skal være marionettedokker i deres lille teater, og de kan velge og vrake. Ingen gutt skal være sjalu, men bare lei seg, viss de drar. Guttene skal være tolerante og trekke seg bort fra jentene viss de på noen måte påvirker dem i gal retning.
Dette er ikke realistisk. Det er heller ikke realistisk at noen er vampyr, men personlighetene i Twilight er ikke realistiske. Edwards motsetning og motstander, Jackob Black er en gutt jeg liker mye bedre, ikke på grunn av utseendet, men de mye mer menneskelige følelsene. Her ser du et ekte menneske og hva vanlige folks om ikke er den av ei bok ville gjort for å få kjæresten og den jenta de elska tilbake.
En annen person som er satt på spissen er Läckbergs karakter Melberg
Melberg er en av de mest urealistiske politietterforskerne eller politisdirektørene jeg har lest om. Jeg er virkelig glad i krimmen til Läckberg, men absolutt ikke i denne mannen her. Han er så til de grader egoistisk, sur og dum at det er umulig å tro på noe slikt. Han er rett og slett veldig urealistisk. Du har også Wenche i stryk meg over håret som ligge i akkurat samme gate. Damen, Evers kjæreste i serien om de udødelige ligger i andre enden sammen med Edward, og jeg tar meg i å håpe at han virkelig gjør noe dumt snart.
Men jeg kan ikke bare kritisere, for det finnes mange forfattere som mestrer det å lage
troverdige karakterer. J. K. Rowling er en mester på dette, selv om hun i Harry Potter-bøkene skriver om en fantasyverden som ikke finnes. Harry Potter er langt fra den perfekte gutten som vi skulle trodd. Han er en helt vanlig tenåring, og hadde du bytta ut Galtvort med en annen skole i England hadde han vært like realistisk som alle andre elevene på skolen. Det samme med Ronny og Hermine. To av mine favorittkarakterr kan vi likevel oppfatte som stereotype, de seks første bøkene. Severus Slur og Albus Humlesnurr kan vi oppfatte som to personer i hver sin ende av skalaen, men i siste og syvende bok snus alt opp ned og vi får se uante sider hos begge disse. Jeg har Severus Slur som min favorittkarakter og liker han mye bedre enn Harrys far Jakob Potter, selv om det er flere sider som vises av Jakob Potter også. Mye av grunnen er nok av Slur er en svakere karakter, han er mobbeofferet, selv om vi ikke får vite det med en gang.
Jeg liker også framstillingen av karakterer i serien til Kerstin Gier. Gideon må være verdens største blære, men likevel en person vi alle kan like fordi han virker realistisk. Han har gode kvaliteter, men er virkelig skrytete og høy på pære av og til. Jeg kan heller ikke bare slakte Meyer, for etter å ha lest verten må jeg si hun har gode evner til å fortelle historier. Vi liker egentlig ikke sjela som har tatt over Melaine sine tanker og hennes kropp, for sjela stjeler jo livet hennes, men likevel, Vandrer en sterk karakter som er lett å bli glad i. Verken hun eller Melaine er bare gode eller vonde. Det er også mange menn eller gutter med i denne boka som på ene sida er veldig rassistiske og dømmende mot Vandrer, men på den andre sida har ei veldig mild side som også kommer til syne. Hvis det er ei bok jeg skulle ønske jeg kunne lese på nytt igjen, uten ha lest den før, er det verten.
Men hvorfor tar jeg opp dette med stereotyper?
Man kan si at stereotyper er et viktig virkemiddel for å få leserne til å drømme seg bort eller like boka bedre, men mine personlige favoritter er bøkene hvor personene er realistiske og menneskelige. Da jeg leste Twilight hadde jeg et håp om at en Edward-lignende person virkelig fantes. Jeg ville ha en slik kjæreste.
I disse dager er det mye reklame, og det er også veldig mange som kritiserer reklamen for vise oss hvordan vi skal være. Reklamer viser det som ikke er perfekt ved oss. Det samme gjør stereotyper. Stereotyper er perfekte mennesker, eller mennesker som er helt på kanten andre veien. Jeg tror stereotyper er litt sånn som med reklame. Det viser oss hva vi ikke er, og det er selvsagt positivt å se at vi ikke er det motsatte av perfekt. Stereootyper er likevel en måe å sette mennsker i bås på, noe jeg ikke liker. Stereotyper er bilde av mennesker hvor vi bare få se ei side av en eller fleire personer. Dette kan igjen bygge seg opp til fordommer, og jeg tror at bøker som er proppfulle av stereotyper, og i alle fall Twilight er bøker som kan være veldig godt skrevet, men likevel, og dessverre, pådrivere for stereotyper også i det virkelige livet.
Likevel må jeg ha fram at bøker med stereotyper kan også være bra, til en viss grad.
Jeg leste det blå rommet av Susan Henderson her i september, og der var personene stereptype på mange måter, men det viste bare et barns tenkemåte og psykologsik spill fra forfatterens side spør du meg. Det var sikkert meninga at hovedpersonen, som var åtte år i mesteparte av boka, skulle ha litt forenkla forestillinger om mennesker, men dette hjelper oss bare å se hvordan barn kan tenke. Det er normalt for et barn. Det som derimot ikke er normalt er at voksne har slike forestillinger, og derfor blir jeg svært overraska når det er forfatteren som beskriver karakterer på en slik måte som et barn ville ha gjort.