MItt tematips #1: ein fin feel good-roman

Geir på bloggen http://bokbloggeir.com/   har starta eit nytt boktema som går igjen kvar onsdag. Formålet med temaet er å få fram gamle, men gode, lesarane kanskje har gått glipp av. I dag er temaet ein fin feel good-roman. Eit lite fakta om meg: Eg les nesten aldri feel good-romanar.

Eg har tenkt på det lenge kva eg skal skrive om, og eg har kome fram til ei bok som eg syntes var nokså koseleg, sjølv om det var meir enn bare feel-good. Boka er skriven av Cecelia Ahern og heiter et sted i nærheten. Omtalen min av boka er her. Det er kanskje ikkje verdas beste omtale, og eg må seie at eg har blitt litt betre sidan den tid og har slutta å kopiere teksten frå forlaget si side. For å gi dykk ein smakebit av omtalen har eg lagt litt inn i dette innlegget. 

Å finne på ei historie som dette må er veldig kreativt, og eg klør meg ofte i hovudet over alle dei parlause sokkane som ligg på rommet mitt, og kor lånekortet mitt til biblioteket er. Det tok litt tid før folk ikkje spurte etter lånekort, men automatisk skreiv inn namnet mitt. Uansett, eg er ikkje den som leiter heller, men eg tvilar på at det havnar i Her som staden med dei forsvunne tinga heiter. Og sjølv etterforskar eg ikkje heile huset for å finne ein sokk, sånn som Sandy.

Kva er ditt tematips i dag? 

ukens bokmålsinnlegg: "the host" av Stephenie Meyer på kino i mars

29. mars 2012 er den store dagen for kinopremierer i Norge. I alle fall synes jeg det. Stephenie Meyer er forfatteren bak serien om vampyren Edward, varulven Jackob og Bella Swan, nemlig Twilight. Twilight var en av mine favorittserier helt til alt det usannsynlige ble for mye og jeg ikke orka å lese ei bok til av serien. Det ble til og med slik at jeg ikke så filmen på kino en gang.

At Twilight har fått så mye  oppmerksomhet i forhold til verten er for meg et av verdens store, uløste mysterier, for verten har alt det Twilight ikke har. Twilight er en serie full av stereotyper og som baserer seg på at enhver bør få seg den perfekte kjæreste (som ikke finnes). Verten derimot er ei science fiction bok med et nokså uasnnsynlig utgangspunkt, men med et plot som fenger nesten alle lesere. Til vanlig liker jeg ikke bøker om det overnaturlige, fordi de har lett for å virke for overnaturlige. Verten er en betretning om noe som skjer på jorda. Noen sjeler inntar planeten og overtar kroppen til menneske. Melanie Stryder er en av de få gjenlevende, men når også hun blir tatt av en sjel ser det ikke spesielt lyst ut. Verten er ei bok med spenning, kjærlighet og menneske som har et langt mer sannsynlig sinnelag enn Edward Cullen. Det er ikke bare det overnaturlige som blir lagt vekt på, men også menneskelige relasjoner som bror-søster-forhold, kjæresteforhold, mor-datter-forhold og vennskap. Dette gjør boka mye nærere enn Twilight, selv om Twilight har mer fra den virkelige verden utenom.

Hoverpersonen i Verten, Melanie/Vandrer (Vandrer er sjela som overtar kroppen til Melanie) blir spilt av Saorise Roman, som inntil nå har vært et ukjent navn for meg. Jeg kjenner faktisk ingen av navnene på skuespillerne, men jeg gleder meg like mye for det om. Andrew Nicol står bak regien av filmen.

Så, folkens, sett av 29. mars 2013. Dette blir en historisk dag for alle som liker denne boka. (Eller, det blir en historisk dag uansett)

Jeg har bestemt meg for å lese boka nok en gang bare for å reptere litt og lage en bedre omtale. Min forrige omtale var litt dårlig, så det er ikke noen vits i å lese den.

bok: et ekko av skyld av Charlotte Link

I forrige veke gjorde eg meg ferdig med boka eit ekko av skyld av Charlotte Link. Boka er gitt ut på eit forlag som inntil laurdag for tre veker sidan var totalt ukjent for meg, nemleg Bastion forlag, Bare for å ha litt orden i systemet vil eg seie, fordi førebels har eg ikkje fått linka bilete tilbake til forlaget si nettside, fordi det ser ut som om den nettsida har blitt hacka av nokon, at bilete av omslaget er lånt frå forlaget som har nettadressa bastion.no Omtale blir det uansett, om kanskje litt seinare enn planlagt.

Boka høyrtes veldig interessant ut då eg sto og las bakpå på Kvadrat, og for så vidt var det ei bra bok òg. Alt byrjar med ei historie om ei jente på veg til gudsteneste for å treffe den kjekke barne- og ungdomsarbeidaren i kyrkjelyden. Rachel er som vanleg spent, men på vegen møter ho ein ukjent mann, og tre veker seinare er ho borte vekk. Ikkje bare Rachel forsvinn, men òg ei to eller tre år gammal jente som heiter Sarah.

"Hun kunne selvfølgelig ikke være langt unna. Hun hadde våknet, blitt redd fordi mamma ikke var der og løp nå et eller annet sted i nærmeste omkrets." 

(side 22)

Dette er mora til Sarah, Liz sine tankar etter å ha vore borte frå dottera i førti minutt, for å kjøpe mat, for så å komme tilbake og ikkje finne dottera på teppet. Forholdet mellom vesle Sarah og mora kan ikkje seiast å ha vore nært, for Liz var relativt ung då Sarah kom til verda, uønska, og Liz ser på henne som ein klamp om foten. Dagen då mor og dotter var på stranda var dagen då Liz skulle miste dottera for alltid. Nokre få dagar etter hendinga blir det funne eit lik av ei jente på to eller tre år ved vatnet, og liket blir indentifisert som Sarah. Jenta har blitt valdteken for så å bli drepen. Nokre få veker seinare blir òg Rachel funne død og valdteken få dagar etter at ho forsvann. Denne delen av historia er fortalt på ein likegyldig måte utan å røre ved lesaren, noko som gjer at denne delen av boka er dårleg og alt for objektiv i forhold til hendingane. Likevel er det ikkje dette boka handlar om.

Virginia Quentin er ei dame i trettiåra, gift med ein framgangsrik mann og mor til ei jente på sju år, Kim. Første gongen lesaren får bli kjent med Virignia i boka er på øya Skye i Storbriannia. Saman med mann og barn har ho vore der i sommarmånadane. Dei har òg hatt ei kvinne, Livia, til å hjelpe seg litt. Livia og mannen Nathan har nettopp starta på ei jordomsegling etter å ha solgt alt dei eigde, for så å kjøpe ein båt for pengane. Nathan ser på det som eit liv i fridom og ein sjanse til å skrive ein bestseljar. Livia ser meir på det som ei utfordring. Motsetningane i ekteskapet er veldig synleg i boka, og det blir heller ikkje betre når Livias verste forutsetningar slår til og båten blir treft av eit svært lasteskip rett etter å ha segla frå Skye og Nathan og Livia står att med ingenting. Virginia Quentin er snart klar til å hjelpe paret med klede og pengar, trass i mannen Frederics protestar. Ho let dei til og med låne sommarhuset på Skye mens dei reiser ned til Norfolk.

Lite veit ho då om kva som skal skje dei neste vekene. Kort tid etter at Virginia har kome ned til Norfolk og Frederic har reist til London kjem Nathan for eit langt opphald. Livia har blitt lagt inn på grunn av sjokk og Nathan ser sitt snitt til å bruke gjestfridommen til Virginia litt til. Ho blir først varsam, men etter kvart viser det seg at Nathan klarer å lokke fram ein del av henne som få har sett før. Virginia er elles veldig mørk til sins og liker det store huset i Norfolk med høge tre som skuggar for sola. Løyndommane ho ber på har ho så vidt nemnt for Frederic, og den som klarer å få dei fram er Nathan. Han blir nøkkelen til det eg, som lesar, vil kalle eit uansvarleg liv. Heilt på måfå reiser ho opp til Skye saman med han, i staden for å møte Frederic i London som avtalt. Kim blir sett igjen hjå forvalterparet på eigendommen i Norfolk.

På omslaget til boka står det at boka er ein kriminalroman, noko som det er bra forlaget opplysar om, for eg hadde aldri funne det ut sjølve. Dette vil eg seie vitnar om dårleg sjangermedvit. Trass i små kapittel der me får høyre om ei til jente om held på å bli lokka med av mordaren og valdtektsmannen er det få kapittel som handlar om dette. Heile boka er eigentleg ei bok om utruskap og ny kjærleik og ein affære. Første del av boka og dei siste hundre til femti sidene er dei som kan likne på ein kriminalroman. Virginia skal etter det som står bak på omslaget byrje si eiga etterforsking, men ho gjer ikkje mykje. Framstillinga i boka er autoral, noko som gjer at me får vite meir om fleire. Det er fleire auge å sjå historia gjennom, men kva hjelper det når visse kapittel bare er kjedeleg fyll som eg ikkje forstår at nokon har tatt vekk frå boka? I tillegg hjelper berre denne framstillinga til den objektiviteten eg nemnte i byrjinga som gjorde boka lite rørande og ein treng ikkje vere redd for å grine ut auga.

Likevel, litt skryt skal boka ha. Ho er godt fortalt, og til tider er det gode verkemiddel som driv henne framover og som gjer at boka fengar lesaren litt meir. Det var vel eigentleg forlaget som avslørte litt for mykje på omslaget med baksideteksten og skrudde forvetningane litt høgt opp. Baksideteksten fortel om avslutninga av boka og byrjinga, men ikkje om noko av det som tok mest plass, nemleg Nathans og Virginias tur til Skye. Boka er berre nok eit døme på ein kjærleiksroman, og elles vil eg seie at arbeidet frå forlaget si side, og sjølvsagt dei som publiserte boka i Tyskland òg, er dårleg. Omsetjaren har ikkje gjort verdas mest jobb, og adjektivbøyinga gjer at eg gremmes. Det heiter ikkje forskjelligste så langt eg veit. Dei fleste adjektiv med meir enn ei staving har ikkje endingar som -ere eller -ste, men det blir brukt ord som meir eller mest for å foklare. Retting: mest forskjellige! Ville òg ha skrive "det mest nødvendige" i staden for "det nødvendigste" på baksida. Elles er det litt andre grammatikkfeil som går igjen (kommafeil blant anna).

Boka kunne ha hatt veldig mykje, men hadde dessverre veldig lite. Mykje av det vil eg skulde på forlag som skrur forventingane høgt opp og i tillegg har valt heilt feil sjanger til boka. Forfattaren har gjort ein heilt grei jobb. Boka framkallar ikkje kjensler, og kjærleikshistoria er veldig klisjéaktig og forutsigbar, men grunnlaget og plottet er bra. Kjærleikshistoria kunne blitt fjerna og det kunne vore tatt inn andre verkemiddel som gjorde boka til ein thriller og kanskje til og med ein psykologisk thriller. 

bok: skyggedød av Anne Holt

Krimforfattar Anne Holt har med denne boka skrive si siste bok om kriminalpsykolog Inger Johanne Vik. Tidligare har ho skrive fire bøker om henne og denne femte må vere eit verdig punktum. Sjølv har eg aldri lese bøkene til Holt før, men det gav meirsmak. 

22. juli 2011 reiser kriminalpsykolog Inger Johanne ut til Ellen og Jon Mohrs villa. Den åtte år gamle sonen Sander har omkomme i det som alt tyder på er ei ulukke. Ulukka skjedde i ei gardintrapp, og alt ser ut til å vere slik det skal. Ei lita stund. Den unge politimannen Henrik Holme mistenker at det er noko meir enn bare ei ulukke og set i gang ei etterforsking av hendinga. Han er lei av trafikkbøter og sinte traffikantar og vil helst jobbe med 22. juli-saka, men han ser ein sjanse til å overbevise om at han er verdig politiuniformen når han får saka til Sander på bordet. Han avhøyrer innblanda personar, lagar mapper med opplysningar om alle og alt og undersøker den minste detalj. Likevel er det ikkje let å gjere alt riktig.

Inger Johanne Vik har eigentleg ferie og har mykje å tenkje på både privat og i forhold til Sander. Tragedien rundt 22. juli kjem òg oppi det heile. Ho har bestemt seg for å nyte ferien og at barna er i Frankrike, men ho greier ikkje å halde seg borte. Ellen og Inger Johanne har tidligare gått i klasse saman på vidaregåande, og Inger Johanne har sett Sander i selskap hjå Ellen og Jon. Sander sleit med at han var rastlaus og han hadde AD/HD. Jon Mohr er hovudmistenkt, og nesten alle er sikre på at han var skuld i at Sander er død. På denne måten er boka spennande, men eg har ei aning om at slik som eg, er det mange som kanskje ser heilt frå byrjinga av kva som har skjedd, og personleg syntes eg løysinga på saka var lite overraskande, men det får ein vurdere sjølve.

Boka var fri for gramatikk feil og andre språklege feil, noko som eg ser på som veldig positivt, men dei fleste bøker som ikkje er omsetje plar vere betre på slik etter mi meining. Anne Holt skriv fengande, og sjølv om bøkene er langt frå å vere like valdelege og spennande som Nesbøs bøker, er det god krim og kanskje ikkje typisk norsk krim, noko som er eit pluss. Eg trur dei fleste vil blir ganske overraska over kva som skjer heilt til slutt siste sida, og eg berre seier det, ikkje smugkikk, for då kan heile opplevinga bli øydelagd. Stikk og kjøp denne boka. God på veldig mange måtar, men dessverre nokså lett å sjå kva som har skjedd.

bok: den største straffen av Robert Wilson

Robert Wilson er kjent for seriane sine om Javier Falcon og Bruce Medway. Den største straffen markerte i 2012 byrjinga på endå ein serie, denne gongen om Charles Brox. Mange kjenner nok forfattaren for suksessen med et lite drap i Lisboa og den blinde mannen i Sevilla. Etter å ha skrive denne thrillaren frå London synes eg ikkje det bare er desse to bøkene som fortener å bli tatt fram når namnet til Wilson blir nemnt.

Robert Wilson har ein stor styrke når det gjelder skildringar av miljø og karakterar. Det er truverdig, det er fargerikt og det er ikkje bare dei mest velståande eller dei som har kome verst ut av det som er med i boka. Her tar han med karakterar frå alle klassar. Det er personar som er fattige kjeltringar og det er personar som er nokre av Indias og Asias rikaste menn. Det er òg her plottet kjem inn. Frank D'Cruz har dei seinare åra haldt til i Bombay med den andre kona si, Sharmila og fleire barn. Alyshia, halvt britisk og halvt indisk, har òg vore på besøk hjå faren i villaen, men etter ei stund flyttar ho tilbake til London utan å gjere det kjent kva som fekk  henne til å rømme. Vel tilbake i London er forholdet mellom Alyshia og den britiske mora, Isabell Marks dårleg, og det skal snart vise seg at Alyshia ikkje bare har fortalt sanninga.

Fredag 09. mars har Alyshia vore ute og festa saman med venner og kollegaar, men utpå kvelden blir ho full og praier ein drosje med ein litt annleis sjåfør enn vanleg. Når det kjem fram at Alyshie D'Cruz er kidnappa, gjennom ein telefon til mora Isabell Marks, er dei ikkje seine om å få inn nokon som kan hjelpe. Kidnappingskonsulent Charles Boxer blir sett på saka, men ikkje utan at politiet blir varlsa, noko som kan bli farleg. Saman med ekskona Mercy som assistent prøver å han å avdekke kva som har skjedd med dottera til Frank D'Cruz. Boxer framstår som maskulin, tøff og flink frå første stund. Han er driven i det han driv med, og måten me blir kjent med han på er gjennom ei hending som skildrar mannen meir enn ord kunne gjort. Han har problem med forholdet til den 17 år gamle dottera, Amy, og dei to skulle saman ha vore på ferie i Portugal då ho ombestemte seg i siste liten. Derfor passar det fint for han å ta kidnappingssaka til Alyshia, som den eksperten han er.

Det skal vise seg at det er ikkje berre vanlege kidnapparar som krev lauspengar dei har å gjere med her. Faktisk er det ingen som krev pengar i det heile. Kidnappinga er ein del av eit større spel, og derfor er det katastrofalt når skurkane Skin og Dan, som har vore delaktige i det som har skjedd, bestemmer seg for å ta over kidnappinga for å tene penger og få Alyshia bort frå marerittet. Dei vil få ein rask slutt på det, tene pengar og stikke etterpå. Gjennom heile boka greier Wilson å halde på lesaren. Boka er ein ekte thriller. Han er god på å knyte saman personar ein aldri skulle trudd hadde hatt noko med kvarandre å gjere, men likevel kan det bli mange namn. Dagbladet sa det så passande som dette: "Ikke minst er han god på karaktertegninger. Men han risikerer også å falle for sitt eget talent. Bokas største svakhet er at den inneholder så mange navn på mennesker, organisasjoner, gjenger og allianser at det blir vanskelig for leseren å holde oversikten." Det er her han taper litt, og det er vanskeleg å halde følgje gjennom heile boka. Likevel forstår ein slutten og greier å forstå kva som skjer og sortere dei ulike karakterane når forteljinga er ferdig.

bok: gjenferd av Jo Nesbø

Denne veka kom nyheitene om at Nesbø nok ein gong skulle gi ut ei ny bok om Harry Hole i serien sin, og denne veka las eg sist utgjevne bok om politihelten, gjenferd. Boka er full av groteske scenar, og narkotikamiljøet i Oslo står sentralt. Alt i alt er heile boka ei historie om vald, rus og mord.

Sjølv har eg bare lese barnebøkene til Nesbø før, men etter denne boka har eg kome framt til at eg kanskje bare skal halde meg til barnebøkene førebels, for dei er skumle nok. Helten doktor Proktor er mindre truverdig enn Harry Hole, men desto meir koseleg. Likevel, eit fellestrekk har desse to: Dei er meir sprø enn dei fleste andre menneske.

Harry Hole vender tilbake frå Thailand når han får vite at Oleg, sonen til den tidligare kjærasten, Rakel, er mistenkt for drapet på ein gut som heiter Gusto. Gusto blei funnen skoten på ein bustad i Oslo, og alt peikar mot at Oleg har gjort det. Men Harry vil ikkje tru at guten som har vore nesten som ein son for han kan ha drepe nokon. Derfor sett den tidligare politimannen igang si eiga etterforskning og bruker tidligare kontaktar for alt dei er verdt. Etter litt "research" finn han ut at den nye store "helten" i narkotikamiljøet i Oslo blir kalla Dubai. Dubai er kjent for å selje stoffet Fiolin som tilsynelatande blir laga i Noreg.

Samstundes er alle personar  miljøet truga. Seier dei litt for mykje er det slutt. Oleg blir nesten drepen i fengsel og må flytte til skjult adresse. Fleire av personane i miljøet blir funne henretta på dei mest grusomme måtane ein kan tenkje seg. Dubai skyr ingen drapsmetode når han skal dekke over bevisa. Dette gjer at boka er full av vald, blod og mord. Denne boka er dessverre ikkje nok til at eg klarer å omfamne Nesbø og invitere han inn i varmen saman med andre flinke krimforfattarar. Inntil vidare får han stå på dørkarmen og kikke inn. Kva som er så sensasjonelt med Harry Hole og krimbøkene til Nesbø har eg ikkje heitl forstått etter denne boka. Eg ser at det er høgt nivå på krimmen, men det er likevel veldig typisk norsk krim. Kanskje derfor dei i utlandet liker det så godt? Eg liker engelsk krim.

(litt kort omtale, men det får gå)

smakebit på "den største straffen" av Robert Wilson

Søndag, Smakebit. Del noko frå boka du les på bloggen din og legg linken igjen her. Ikkje røp for mykje. Tenk viss du inspirer andre til å lese same boka?

I dag er smakebiten min frå den største straffen av Robert Wilson. Den største straffen er ein thriller (obs, litt forskjellig frå krim, ein forskjell det er verdt å halde på) som eg fekk då eg bytta inn ei gåve eg fekk til jul. Har ikkje kome så veldig langt endå, men skal dele litt likevel.

"Taxi," ropte hun og slo ut med en arm. Den svingte inn til fortauskanten.
Hun tørket kinnene sine. Pustet dypt. Klamret seg til døra, vinduet var åpent. Prøvde å se ut som om hun ikke skulle krampespy. Ga taxisjåføren adressen: Lavender Grove. I nærheten av London Fields.

 Ha ein fin søndag :)

bok: the casual vacancy av J. K: Rowling

Etter suksessen med Harry Potter-bøkene som heile verda gjekk rundt og las på 90-talet i i byrjinga av 2000-talet (og heldigvis les framleis) kom J. K. Rowling ut med ny bok i haust etter fem år sidan sist utgitt bok. Etter denne boka håpar eg ho skriv bøker for vaksne like fort som Harry Potter, for historia og spenninga i the casial vacancy er eineståande.

Boka fekk ikkje veldig god kritikk i verken Storbritania eller andre land før ho kom ut på norsk. Dagbladet skreiv i slutten av september at mange syntes at all mediegalskapen rundt denne boka ikkje var nødvendig, og boka blei stempla som lite spennande og keisam. Alyson Pearson skreiv i the Telegraph: "The casual vacancy breaks Harry Potter's spell." Idag, som sikkert mange andre gonger må eg vere ueinig med dei som omtaler bøker på profesjonelt nivå. The casual vacancy tek Rowlings forfattarskap til nye høgder.

Pagford er ein småby i England kor sladdar og baksnakking kunne vore ein hobby, så mykje som menneska i denne boka driv med det. Det er nærast ulovleg å ikkje vere misfornøgd med måten byen blir styrt på. Dette trass i Barry Fairbrother, som er både populær og imøtekommande. Han er leiar for Pagford Parish Council, og nokre av sakane han har kjempe mest for har vore at the Fields skal tilhøyre Pagford og ikkje nabobyen Yarvil. The Fields er ein bydel kor flesteparten går på sosialstønad eller bruker dop. Mange besøker Bellchapel Clinic jevnlig for å få behandling for rusmisbruken sin. Bellchapel har eit viktig program som Faribrother har kjempa for i lang tid, og for mange rusmisbrukarar er det eit val mellom liv og død.

Derfor er det ikkje bare fare for at Bellchapel clinic skal bli nedlagd, men òg at livet til mange av bebuarane i The Fields blir øydelagde når Barry Fairbrother brått døyr frå kone og fire barn. Plutseleg er det ein tom leiarstol i Pagfor Parish Council, og det blir hard kamp om denne plassen. Ein av dei som gjerne vil ta over er Miles Mollison. Nå vil han kjempefor å få leiarstillinga, og faren Horward Mollison har stor påverknad i den litle byen. Attpåtil er det mora, Shirley, som er administrator for nettsida til Pagfor Parish Council. Horward og Miles Mollison står for alt det Barry Fairbrother var i mot. Horward er av den oppfatninga at folka i the Fields har skuld i si eiga ulukke, og at alle er sin egen lykkes smed, noko som bare viser kor dømmande vanlege eller velståande folk kan vere mot dei som slit. Etter hans oppfatning har dei sjølve valt å leve eit elendeg liv, og om dei ville hatt noko meir kunne dei berre kjøpe seg det. Han og Miles er òg veldig for å leggje ned Bellchapel Clinic, for dei synes det er ein unødvendig økonomisk utgift.

Nokre av dei som vil bli råka viss denne klinikken blir lagt ned, er Crystal Weedon, mora Terrie Weedon og litlebroren Robbie Weedon. Mora Terrie går til behandling på klinikken og har ikkje alltid greid å halde seg borte frå dop og narkotika. Derfor er det Krystal som må dra det tunge lasset og passe på at treåringen Robbie får på seg klede og kan gå til the nursery. På mange måtar kan me seie at Krystal er hovudpersonen i boka, for ho er den som kan bli mest råka av dei fleste slutningane, noko som berre viser at det er dei rikaste og mest velståande som plar vinne og få alt til sin fordel. Kay Bawden er sosialarbeidar og har nettopp flytta til Pagford frå London med dottera Gaia, for å bu hjå Gavin, den nye kjærasten. Gavin ser ikkje på henne som ein kjærast, men meir ei han kan trenge av og til når llivet på veg nedover og han ikkje vil vere aleine. Derimot er han ikkje interessert i maktkampane i Pagford og heller ikkje i Kays kamp for Weedon-familien og Bellchapel Clinic. Crystal veit at viss mora byrjar å bruke, og viss Kay får snusen i at Obbo, ein narkoman kjeltring som sel drop, går inn og ut av dørene i huset deira, er det over for henne og Robbie. Ingen står henne nærare enn enn Robbie, men det kan sjå ut til at dei tek han frå henne.

Gaia Bawden, Kays dotter, misliker Pagford og vil tilbake til London så snart som mogleg. Andrew Price beundrer hennne og sender henne stadige blikk i timane. Andrew er son av Simon og Ruth Price, og somme stunder ønsker han å ta livet av den egoistiske og temperementsfulle faren. Bestevennnen til Andrew er Stuart Wall, eller Fats som dei fleste kallar han. Han er sonen til rektoren, Colin (òg kalla Cubby), og mora jobbar òg på den lokale skulen St. Thomas. Tessa Wall er bekymra for forholdet mellom far og son, men føler ikkje ho har nok kontroll på Fats og venane på skulen. Colin Wall er ein av dei som vil kjempe for plassen som leiar for Pagford Parish Council, for han var ein av Barrys beste vener og vil i lojalitet til vennen kjempe for sakene som låg han på hjartet, sjølv om det kanskje ikkje er hans eigne viktigaste saker. To andre personar som òg gjerne vil ha plassen i rådet er Simon Price og Dr. Parminder Jawanda. Dotter til Dr. Jawanda, Sukhvinder Jawanda, er eit mobbeoffer og får jevnlige meldingar på facebook frå Fats Wall. Fats har ei meining om at livet skal levast utan samvit og ansvarskjensle innblanda, og mykje av dette går utover Sukhvinder som kuttar seg sjølv og drøymer om sjølvmord. 

Personregisterert er mildt sagt stort, men det er lett oversiktleg. Historia er fortalt frå ein allvitande synsvinkel, og lesaren veit som oftast meir enn karaterane. Noko av det beste Rowling kanskje har fått til er å knyte liva til desse personane så mykje saman at alle handlingar og slutningar råkar nokre, mens dei er til fordel for andre. Ingen av karakterane er stereotype, og det er lett å tru i byrjinga at nokre er gode og nokre vonde, men etter kvart som du les forstår du at alt er ikkje bygga opp så enkelt. I løpet av dei litt over fem hundre sidene får du eit innblikk i liva til alle som er med i boka, og du får eit klart inntrykk av alt ikkje er slik som førsteinntrykket skulle tilseie. Terrie Weedon, til dømes, ser ut til å vere rota til alt det vonde som skjer med Krystal og kanskje mykje elles òg, men me får òg vite kva hennar historie er, og synet på henne kan bli endra. Gavin ser ut til å utnytte Kay, og ein skulle tru han var ein simpel løgnar og playboy, men den gong ei. Noko anna bok fekk kritkk for av Alyson Pearson i the telegraph var umoral. "It feels as if the author has unleashed all the swearing, sex and vitriol that have been off-limits to her since Harry Potter and the Philosopher’s Stone was published in 1997", skriv ho. På ein måte kan eg vere einig, for det er meir banning og i alle fall meir sex enn det det var i Rowlings bøker om Harry Potter. Likevel hjelper dette til å fram litt av miljøet både i Pagford og i The Fields. 

Alt i alt er eg veldig fornøgd med denne romanen. Den er sår og trist og viser oss eit bilete av England dei fleste aldri har lese om før. Det er vanskeleg å plassere boka i nokon spesiell sjanger, men ho er heilt klart noko for seg sjølve. Samstundes er det mykje humor, og boka viser vanskane med å falle utanfor eit samfunn og å vere relativt fattig slik Krystal er. Ho viser òg ein maktkamp på ein usedvanleg bra måte kor nesten alle i boka blir påverka. Om det er ein samfunnskritisk roman veit eg ikkje, men i så fall har Rowling gjort ein svært bra jobb. Boka var òg godt skriven, og skrivemåten minner meg litt om skrivemåten i bøkene om Harry Potter, men er ikkje heilt lik. Eg fekk mange kommentarar då eg la ut smakebit frå boka om at dei ville lese henne, mens andre var meir usikre eller ville ikkje lese henne. Uansett kvar du har tenkt før, trur eg dette er ei bok for dei fleste. Du treng ikkje like Harry Potter for å lese denne boka, sjølv om dei fleste vaksne Harry Potter-fans truleg vil like denne boka òg. 

smakebit på "the casual vacancy" av J. K. Rowling

I dag er det søndag, og eg tenkte å hive meg på Mari si faste spalte en smakebit på søndag. Har du noko å dele i frå boka du les i? Slå opp på ei side, finn noko som ikkje røper for mykje og legg igjen linken her. I tillegg er det giveaway i dag, og boka som blir gitt bort er denne.

Nå for tida les eg Rowling si bok the casual vacancy, og min smakebit er her.

Nobody came in answer to the bell, but she could hear a small child grizzling through the ground-floor window on her left, which was ajar. She tried rapping on the door instead and a tiny flake of peeling cream paint fell off and landed on the toe of her shoe. It reminded her of the state of her new home. It would have been nice if Gavin had offered to help with some of her redecorating, but he had said not a word. Sometimes Kay counted over the things that he had not said or done, like a miser looking through IOUs, and felt bitter and angry, and determined to extract repayment.

Dette var min smakebit for i dag. Nå skal eg setje meg ned og sjå på at Northug vinn Tour de Ski (håpar eg)  

bokhandling

Det er noko som gjer at når eg er på eit kjøpesenter eller på hande så må eg kjøpe bøker, og slik gjekk det til at eg i dag skulle bytte inn ei bok, men kom ut med tre frå Kvadrat. Eigentleg er det vel ikkje veldig mykje meir å seie, men kanskje det andre som òg har det slik. (bokhandlingssyndrom?)

Må alltid ein thriller med i handleposen

Alyshia D'Cruz lever et perfekt liv i London. Hun er 25 år gammel, blendende vakker – og datteren til en av Indias rikeste menn, mangemilliardæren Francisco D'Cruz, og den britiske forleggeren Isabel Marks.
Så blir hun bortført.
Francisco D'Cruz insisterer på at forhandlingene med gisseltakerne, representert ved den mystiske Jordan, skal ledes av Charles Boxer, tidligere militær og mordetterforsker, nå privat ekspert på gisseltakere og bortføringer. Dersom politiet blir blandet inn, betyr det den sikre død for Alyshia. Men saken er for stor, og snart er The Metropolitan Police hemmelig involvert.
Saken blir ikke enklere da Dan og Skin, de to muskelmennene som ble hyret til å bortføre Alyshia, bestemmer seg for å kidnappe henne – en gang til.
Med Den største straffen har Robert Wilson skrevet en stor spenningsroman. Plottet er stramt og ulidelig spennende, og med overlegen psykologisk innsikt skaper han karakterer vi tror på og identifiserer oss med.

Tilbodsbok, men høyres ekstremt spennande ut!! 

Livia og Nathan Moor klarer ikke å redde annet enn seg selv når seilbåten deres går til bunns utenfor Isle of Skye vest for Skottland etter kollisjon med et frakteskip.
Virginia Quentin og hennes mann utruster de to skipbrudne med det nødvendigste og mot sin manns vilje lar Virginia dem dessuten bo i sitt feriehus når de selv reiser hjem. Men senere dukker Nathan også opp hjemme hos familien Quentin i Norfolk. Først reagerer Virginia negativt på hans freidighet, men med et ekteskap som skranter, er hun likevel mottagelig for den attraktive Nathans sjarm og åpner seg snart mer enn hun noensinne har gjort overfor et annet menneske.
Men så skjer det forferdelige: Kim, Virginias syv år gamle datter, forsvinner sporløst. Har hun selv valgt å rømme på grunn av foreldrenes vaklende ekteskap eller er hun offer for en forbryter som allerede har tatt livet av to andre piker? Til sin skrekk skjønner Virginia at Nathan kan ha noe å gjøre med saken, og hun begynner å undersøke på egen hånd …

Ei bok eg har hatt lyst på lenge, men som endeleg openberra seg på ein bokhandel.

 En regnfull fredag ettermiddag i juli 2011 dør det åtte år gamle enebarnet Sander Mohr i sitt eget hjem. Foreldrene er utrøstelige. Kriminalpsykologen Inger Johanne Vik tror som alle andre at dødsfallet skyldtes en tragisk hjemmeulykke. Bare purunge Henrik Holme, nyutdannet politibetjent for seks uker siden, fatter mistanke: Alt var muligens ikke slik det skulle være i det resurssterke og tilsynelatende velfungerende hjemmet på en av Oslos beste adresser. Uten erfaring, men med stor viljestyrke og sikker teft, makter han å få med seg Inger Johanne i en etterforskning som skal vise seg fatal.I skyggen av den nasjonale katastrofen som rammet Norge den dagen Sander døde, forsøker de umake parhestene å nøste opp i en families skitneste hemmeligheter. Jakten på sannheten om åtteåringens død blir en brutal konfrontasjon med fordommer og unnvikenhet, skam og løgner, systemsvikt og menneskelig fornedring.

ukens bokmålsinnlegg: stereotyper - uetisk?

Stereotyper kjenner vi alle til

I følge mi kjære samfunnsfagsbok er stereotyper forenkla oppfatninger om en type mennesker. I bøker og filmer betyr dette rett og slett bare at noen personer er satt veldig på spissen, og på en måte er dette noe filmer er mye bedre til å gå bort fra enn bøker. Filmene er bare morsomme med stereotype karakterer som bryter sammen en gang i løpet av filmen før de forstår hva de har gjort og endrer på alt og det meste går bra. Filmene lager ikke på langt nær så mange stereotype karakterer som bøkene. Bøkene er dessverre proppfulle med personer som enten er dumme, gode, onde, pene, stygge, sjefete eller teite. Det finnes haugevis av eksempler på stereotyper personer i bøker. Det verste med dette er at forfatterne skaper ikke realistiske karakterer, noe som kan ødelegge en hel historie.

En av de stereotype personene er Edward Cullen

Edward Cullen er kjent fra Twilight-serien som Bella Swans perfekte vampyrkjæreste, og ikke bare har han en perfekt personlighet. Han her pen og kjekk, er søkkrik, tolerant, rask og observant. Det finnes ingenting galt med Edward Cullen, og Bella har den perfekte kjæresten. Eller ikke. Mitt sisteval som kjæreste hadde vært Edward, eller han hadde ikke en gang vært noe valg, for ingen er som ham. Ja, han er en fantasyfigur, men denne fantasyserien foregår i nåtidens USA i den virkelige verden. Det disse romanene her handler om er hvordan velge den rette kjæresten, et plott som går over fire bøker med Bella Swan som hovedperson og Jakob Black og Edward Cullen som valgmuligheter. 

Jeg skal innrømme at Twilight war en av de seriene jeg slukte, men nå har jeg lite bra å si om bøkene om filmene, dessverre. Edward er det perfekte bilde på en stereotypi. Meyer har her laga en kjærest som er helt umulig. Han er ikke sjalu, men heller til de grader tolerant, noe som sikkert er en hver jentes drøm. Han blir aldri sint bare lei seg. Dette bilde av en kjærest er et bilde mange jenter forestiller seg. Det er dette de drømmer om. Gutten skal være marionettedokker i deres lille teater, og de kan velge og vrake. Ingen gutt skal være sjalu, men bare lei seg, viss de drar. Guttene skal være tolerante og trekke seg bort fra jentene viss de på noen måte påvirker dem i gal retning.

Dette er ikke realistisk. Det er heller ikke realistisk at noen er vampyr, men personlighetene i Twilight er ikke realistiske. Edwards motsetning og motstander, Jackob Black er en gutt jeg liker mye bedre, ikke på grunn av utseendet, men de mye mer menneskelige følelsene. Her ser du et ekte menneske og hva vanlige folks om ikke er den av ei bok ville gjort for å få kjæresten og den jenta de elska tilbake. 

En annen person som er satt på spissen er Läckbergs karakter Melberg

Melberg er en av de mest urealistiske politietterforskerne eller politisdirektørene jeg har lest om. Jeg er virkelig glad i krimmen til Läckberg, men absolutt ikke i denne mannen her. Han er så til de grader egoistisk, sur og dum at det er umulig å tro på noe slikt. Han er rett og slett veldig urealistisk. Du har også Wenche i stryk meg over håret som ligge i akkurat samme gate. Damen, Evers kjæreste i serien om de udødelige ligger i andre enden sammen med Edward, og jeg tar meg i å håpe at han virkelig gjør noe dumt snart. 

Men jeg kan ikke bare kritisere, for det finnes mange forfattere som mestrer det å lage 

troverdige karakterer. J. K. Rowling er en mester på dette, selv om hun i Harry Potter-bøkene skriver om en fantasyverden som ikke finnes. Harry Potter er langt fra den perfekte gutten som vi skulle trodd. Han er en helt vanlig tenåring, og hadde du bytta ut Galtvort med en annen skole i England hadde han vært like realistisk som alle andre elevene på skolen. Det samme med Ronny og Hermine. To av mine favorittkarakterr kan vi likevel oppfatte som stereotype, de seks første bøkene. Severus Slur og Albus Humlesnurr kan vi oppfatte som to personer i hver sin ende av skalaen, men i siste og syvende bok snus alt opp ned og vi får se uante sider hos begge disse. Jeg har Severus Slur som min favorittkarakter og liker han mye bedre enn Harrys far Jakob Potter, selv om det er flere sider som vises av Jakob Potter også. Mye av grunnen er nok av Slur er en svakere karakter, han er mobbeofferet, selv om vi ikke får vite det med en gang.

Jeg liker også framstillingen av karakterer i serien til Kerstin Gier. Gideon må være verdens største blære, men likevel en person vi alle kan like fordi han virker realistisk. Han har gode kvaliteter, men er virkelig skrytete og høy på pære av og til. Jeg kan heller ikke bare slakte Meyer, for etter å ha lest verten må jeg si hun har gode evner til å fortelle historier. Vi liker egentlig ikke sjela som har tatt over Melaine sine tanker og hennes kropp, for sjela stjeler jo livet hennes, men likevel, Vandrer en sterk karakter som er lett å bli glad i. Verken hun eller Melaine er bare gode eller vonde. Det er også mange menn eller gutter med i denne boka som på ene sida er veldig rassistiske og dømmende mot Vandrer, men på den andre sida har ei veldig mild side som også kommer til syne. Hvis det er ei bok jeg skulle ønske jeg kunne lese på nytt igjen, uten  ha lest den før, er det verten.

Men hvorfor tar jeg opp dette med stereotyper?

Man kan si at stereotyper er et viktig virkemiddel for å få leserne til å drømme seg bort eller like boka bedre, men mine personlige favoritter er bøkene hvor personene er realistiske og menneskelige. Da jeg leste Twilight hadde jeg et håp om at en Edward-lignende person virkelig fantes. Jeg ville ha en slik kjæreste. 

I disse dager er det mye reklame, og det er også veldig mange som kritiserer reklamen for vise oss hvordan vi  skal være. Reklamer viser det som ikke er perfekt ved oss. Det samme gjør stereotyper. Stereotyper er perfekte mennesker, eller mennesker som er helt på kanten andre veien. Jeg tror stereotyper er litt sånn som med reklame. Det viser oss hva vi ikke er, og det er selvsagt positivt å se at vi ikke er det motsatte av perfekt. Stereootyper er likevel en måe å sette mennsker i bås på, noe jeg ikke liker. Stereotyper er bilde av mennesker hvor vi bare få se ei side av en eller fleire personer. Dette kan igjen bygge seg opp til fordommer, og jeg tror at bøker som er proppfulle av stereotyper, og i alle fall Twilight er bøker som kan være veldig godt skrevet, men likevel, og dessverre, pådrivere for stereotyper også i det virkelige livet.

Likevel må jeg ha fram at bøker med stereotyper kan også være bra, til en viss grad.

Jeg leste det blå rommet av Susan Henderson her i september, og der var personene stereptype på mange måter, men det viste bare et barns tenkemåte og psykologsik spill fra forfatterens side spør du meg. Det var sikkert meninga at hovedpersonen, som var åtte år i mesteparte av boka, skulle ha litt forenkla forestillinger om mennesker, men dette hjelper oss bare å se hvordan barn kan tenke. Det er normalt for et barn. Det som derimot ikke er normalt er at voksne har slike forestillinger, og derfor blir jeg svært overraska når det er forfatteren som beskriver karakterer på en slik måte som et barn ville ha gjort. 

årskavalkade 2012 - beste,verste osv

Dette blir då sist oppsumering for 2012, ei liste eg fann hjå Beathe på Beathes bokhylle. Eg synes dette verka som ein veldig fin måte å oppsumere endå litt meir på.

Den beste - den trettende fortellingen av Diane Setterfield

Årets kjærleikshistorie - Boticellis hemmelighet av Marina Fiorato

Årets fantasy - smaragdgrønn av Kerstin Gier

Årets midt på treet - Karitas av Kristin Marja Baldursdottír

årets etterlengta - jenta på klippen av Lucinda Riley

årets herligaste - extremely loud and incredibly close av Jonathan Safran Foer

årets overrasking - det blå rommet av Susan Henderson

Beste krim - åpne sår av Gillian Flynn

årets thrillar - før jeg sovner av S. J. Watson

årets morosamste - Kaptein Corellis hemmelighet av Luis de Bernières (kanskje det høyres rart ut, men eg lot så eg nesten datt av stolen av og til. Veldig humoristisk til tider, men likevel bra og fin bok)

årets skuffelse - hallo, elsk meg da av Johanna Thydell

årets norske - på direkten av Anne Cecilie Remen

årets sterke - hun ville jo ikke dø - historien om Ragnhild av Siren Henschien

Det var årets kavalkade! Eg har ikkje skrive grunnane for dette, men heller linka til omtalane viss det er noko de er interessert i å lese. 

bokåret 2012

1. januar 2013, nytt år, nytt leseår. Akkurat nå sit eg og høyrer på happy day som er ein av mine favorittsangar. Synes den er veldig fin rundt nyttår. Uansett, eg tenkte eg skulle kjøre ei lita oppsumering av leseåret 2012.

Bøker lese
I 2012 las eg ein del færre bøker enn i 2011, men det er ikkje antalet, men kvaliteten som tel for meg, og eg kan seie at til gjengjeld fekk eg lese mange bøker av god kvalitet og som eg koste meg med å lese. Lesetempoet var kjempehøgt i byrjinga av året, og eg las mange historiske romanar i tillegg til å ha byrja å lese krim for vaksne, litt feel-good i tillegg til at eg elskar alt som heiter psykologiske thrillarar! Gillian Flynn har saman med Mons Kallentoft vore ein av dei forfattarane eg har likt best. Eg må òg få skryte av Läckbergs siste bok, men å lese heile serien etter kvarandre vart litt for mykje, sjølv om ho skriv veldig bra. Det blei ikkje så mange ungdomsbøker dette året, men eg las nokre engelske, blant anna to av Nicholas Sparks og extremely loud and incredibly clear av Jonathan Safran Foer.

Hovudpersonar
Eg elsker å bli kjent med nye hovudpersonar, og eg har nokre absolutte favorittar som eg må presentere. Den første er Oscar i extremely loud and incredibly clear. Tidligare i år skildra eg han som ein liten versjon av Humlesnurr, og det angrar eg ikkje på. Han er ein intelligent liten fyr med masse idear, men likevel ein trist gut med masse spørsmål. Eg elskar han. Hadde eg vore mange år yngre ville eg ha vore forelska i han.

Den andre er Eliza frå Mortons bok den glemte hagen. Fantasien hennar er verkeleg grenselaus, noko eg elskar, og ho er ein fantastisk person og ein person som bærer historia vidare. Kanskje er ikkje ho heilt hovudpersonen, men likevel, ho er ein svært viktig del av boka.

Eg vil seie meg veldig fornøgd med leseåret 2012 rett og slett, og dette året håpar eg òg skal bli bra :)