bok: barnepiken av Kathryn Stockett

Cappelen Damm 2010
nesten 500 sider
the help

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer.Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik – en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

 Nå er det lenge sidan sist eg har skrive ein omtale av ei bok på bloggen, så det var på tide. Eg vart nettopp ferdig med barnepiken av Kathryn Stockett, og nå er eg skikkelig glad for at eg til slutt byrja å lese boka.I månadsvis har eg fått spørsmål av folk: "Har du lese barnepiken av Kathryn Stockett?" og eg har, flaut nok, alltid måtta seie "nei, dessverre." Men ikkje nå lenger.Nå er eg ferdig med boka, og er skikkelig glad for at eg til slutt las henne òg, for ho var skrekkelig bra.

Synsvinkelen vekslar mellom tre personar, Aibileen, som er svart og jobber som hushjelp hjå Leefolt-familien, Minny som òg er hushjelp, men hjå Celia Foot, og miss Skeeter som er kvit og ugift (til moras store skuffelse) Dei første femti sidene er mykje om livssituasjonen til desse tre kvinnene. I tillegg går det mykje tid med til å beskrive andre viktitige karakterar, som miss Hilly.

Boka er fengande heilt frå byrjinga av, og det tek ikkje lang tid å kome å seg inn i handlinga og det boka er om. Aibileen er den første personen me får møte. Hennar skildringar frå huset til Leefolt-familien er det opprørande å lese om, ikkje bare på grunnav av korleis dei behandlar henne, men òg på grunn av måten miss Lefolt behandlar dottera på to år, Mae Mobley. Mae Mobley løftar historia, med sine små kommentarar og den usikre haldninga. Ho er med på å vise korleis Aibileen jobbar, og ho krydrar boka.

Minny er den direkte. Ho seier ting rett ut, og for det har ho fått mykje kjeft, og mange arbeidsstadar er tapte. Ho blir arbeidslaus i løpet av dei første femti sidene, og Aibileen greier så vidt å skaffe henne ein plass hjå Celia Foot, ei jålete dame med flerie dumme idear enn hår på hovudet.

Miss Skeeter er oppgitt over miss Hillys forslag om eigne doar til huhjelpa i tillegg til mora sine stadig hint om at ho snart må få seg ein ektemann. I tllegg har ho fått seg ein lite tiltrekkande jobb i ei avis, mens det ho eigentlig vil er å bli forfattar.

Boka har eit preg som nesten ingen anna bok har, noko heilt spesielt som gjer at ho er ein favoritt hjå mange. Eg har høyrt at filmen ikkje skal vere like bra, og det trur eg kan vere sant, for å lage film etter ei bok som dette er vanskelig, særleg sidan boka er så bra.

Det er få skrivefeil og personane er ikkje stereotype i det heile. Klisjear finnes det ikkje, og boka er rett og slett ei perle du bør få med deg.

smakebit på barnepiken av Kathryn Stockett

Helg og søndag, etter ei fin første veke på ny skule med mange nye klassekameratar. Har ikkje fått så veldig mykje tid til å lese dei siste dagane på grunn av selskap og skule osv, men eg har kome lengre i går og i dag, og eg håpar på i bli ferdig innan i kveld.

Nå les eg barnepiken av Kathryn Stockett

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer.
Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.
Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik – en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Smakebiten i dag:

"En, to, tre," Mae Mobley begynner å telle dem. Hun kommer til tolv, og jeg må ta over. "Tjueni, tretti, trettién. Trettitre klosettskåler, vesla."
Vi går litt nærmere og nå ser jeg at de ikke bare har strødd over hele hagen. Det er to til i innkjørselen, side ved side, som om de var et par. Og et på trappa, som om det venter på at miss Hilly skal komme å åpne.
"Er ikke den der artig, den med -"
Men vesla har sluppet hånden min. Hun løper inn i hagen, bort til det rosa klosette midt på plene og løfter opp lokket. Før jeg vet ordet av det, har hun dratt ned underbuksa og tisser i det, og jeg løper etter henne, mes et halvt dusin bilhorn tuter og en mann med hatt knipser bilder.

Frå barnepiken av Katherine Stockett, side 318

Dette er ei fast spalte på bloggen til Mari, flukten fra virkeligheten, kvar søndag, der du legg ut ein smakebit frå boka du les nå. For å sjå fleire kan du gå her.

Minner alle om giveawayen på bloggen der du kan vinne mississippi på lydbok. For meir informasjon, gå her. 

Boktema hos Anette - boka eg les nå

Boktema hos Anette er ei spalte på bloggen til Anette, Anettes bokboble, kvar torsdag der du får eit tema å skrive innlegg ut frå. I dag er temaet boka eg les nå.

Blei litt brå start då, men det er nå så. Sånn førebels les eg bare ei bok, men eg høyrer på ei anna og det er nesten det same som å lese... Så derfor tar eg med lydboka òg.

Boka eg les nå:

Forlaget om boka:

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer.
Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.
Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik – en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Eg om boka til nå

Sjølv om eg absolutt ikkje har kome langt, så merker eg at boka er kanonbra. Det er alt som skal til, og eg er fenga av settinga og plottet og personane. Det verker gjennomtenkt og bra, og det er ein stor dose humor med.

Boka eg høyrer på

Harry Potter is midway through his training as a wizard and his coming of age. Harry wants to get away from the pernicious Dursleys and go to the International Quidditch Cup. He wants to find out about the mysterious event that's supposed to take place at Hogwarts this year, an event involving two other rival schools of magic, and a competition that hasn't happened for a hundred years. He wants to be a normal, fourteen-year-old wizard. But unfortunately for Harry Potter, he's not normal - even by wizarding standards. And in his case, different can be deadly.

 Stephen Fry er bare heilt suveren i å lese lydbøker!! Utan tvil den beste eg har høyrt så langt i mitt liv, og då inkludert dei norske eg har høyrt. Han har ei stemme som fengar og som tar deg med!

Og så, vil delta i ein liten giveaway?? Meld dykk på her! 

Giveaway - vinn lydbok!

Hei, hei. Er det nokon som klare for ein liten giveaway nå i slutten av sommaren 2012? Eg trudde kanskje det, og sidan eg fyller året om ei veke, så tenkte eg å gi bort noko.

Og derfor kontakta eg lydbokforlaget som var så snille med meg at dei sponsa meg med ein link til gratis nedlastning av lydboka Mississippi av Hilary Jordan. Eg veit ikkje om nokon såg omtalen min av det du ikke ser av Katherine Webb for circa ei veke sidan. Dama som las den boka, Bodil Vidnes-Kopperud, var superflink til å lese syntes eg, og ei Mississippi er ei anna bok ho har lese inn. 

En sterk og gripende roman om forbudt kjærlighet, vennskap og hat i et Sørstatene forut for «Barnepiken» og «Bienes hemmelige liv». Boken berører og opprører, og har vært en internasjonal bestselger siden den først kom ut i 2009.MISSISSIPPI, 1946. Byjenta Laura McAllan flytter med ektemannen Henry og de to små døtrene deres til en avsides plantasje i Mississippi-deltaet. Henry elsker jorda, men Laura sliter med å finne seg til rette på landet og med sin hatefulle svigerfar.
Da Henrys bror Jamie og den svarte forpaktersønnen Ronsel vender hjem fra krigen, endrer livet seg. I Jamie finner Laura en som ser henne, men i et lokalsamfunn preget av dyp rasisme vekker Jamie også forakt og frykt på grunn av sitt vennskap med Ronsel. Og da Laura forstår hva som er i ferd med å skje med familien, har Ku Klux Klan allerede trådd ut av skyggene.
I «Mississippi» forteller Hillary Jordan medrivende og uhyre sterkt om forbudt kjærlighet, vennskap og hat i et Sørstatene etter «Purpurfargen» og forut for «Barnepiken» og «Bienes hemmelige liv». Boken har vunnet flere priser og vært en internasjonal bestselger siden den først kom ut i 2009.
Hilary Jordan vokste opp i Texas og Oklahoma og jobbet som tekstforfatter inntil hun debuterte med «Mississippi». Romanen har bl.a. vunnet The Bellwether Prize for Fiction, en pris grunnlagt av forfatteren Barbara Kingsolver, og er for tiden under utgivelse i åtte land.

Det einaste du treng for å vere med er å legge igjen ein kommentar der du svarer dette spørsmålet: Kva forhold har du til lydbøker? Og så gjerne epostadressa òg. Viss du vil hamstre fleire lodd, kan du følge bloggen min (to for dei nye som følgjer, tre for dei som allereie er følgjarar) eller dele innlegget på facebook, twitter eller blogg. Tre (!) lodd for kvar stad du deler innlegget, og gjerne legg igjen link til evt blogginnlegg eller tweet. 

Fint viss du nevner alt du har gjort og kor mange lodd du har samla, for då slepp eg å sitje å rekne sjølve. (hehe, litt lat er det då lov å vere. Kvifor gjere arbeidet sjølve når andre kan gjere det?)

Lykke til!!

"det blå rommet" ligg på vent

Boka på vent er ei relativ ny spalte på bloggen Beathes bokhylle der du skriv om boka som ligg på vent hjå deg.

Nå har eg nettopp (igjen) vore og lånt bøker på biblioteket, og i dag fekk eg med meg heim det blå rommet av Susan Henderson.

Forlaget om denne boka:

”Moren vår hadde ikke vært ute av soverommet på fire dager. Siste gang hun var ute, var ved middagsbordet den dagen far dro på forretningsreise. Hun sa hun var for sliten til å lage mat og ga oss en eske sjokoladedonuts før hun lukket døren. Hun var så sliten på den tiden, så jeg ble ikke overrasket over at vi ikke så henne morgenen etter.”Syv år gamle Tillie Harris har et stort ønske om at mamma skal bli glad igjen. Men ønsket hennes ser ikke ut til å bli oppfylt. Familien på fire flytter til Washington fordi faren skal begynne å jobbe i Pentagon. Når Tillie kommer til sitt nye hjem, er ikke moren der og faren har ingen forklaring på hvor hun har tatt veien. 
Tillie begynner å lete etter moren og en kveld finner hun en dør i kjelleren, en dør med et merkelig blått lys.Det blå rommet handler om det viktige forholdet mellom mor og datter, fortalt på en helt ny, overraskende og meget sterk måte.En historie om kjærligheten mellom en mor og hennes datter, om tilgivelse og kraften til å gå videre. En historie du vil snakke om lenge.
Sacramento Book Review”Du vil elske boken totalt, selv når den er smertefull å lese. Det er en hjerteskjærende, men givende forelling som fortsatt hjemsøker meg. Jeg elsker denne romanen, den vil bli en bestselger.”
JAMIE FORD, forfatter ”Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt”.”Den unge hovedpersonens har en så sterk fortellerstemme at boken minner meg om ”Krystallslottet” av Jeannette Walls. Jeg vil anbefale boken til alle.” 
Rosie O’Donnell, tv stjerne og forfatterSUSAN HENDERSON har vunnet en rekke litterære priser, blant annet The Academy of American Poets award. Hun bor i New York med ektemann og to sønner.

 Eg gler meg skikkelig, og synes det er nervepirrande bare å ha henne på vent, på grunn av eit svært spennande tema.

For å sjå kva andre bøker som ligg på vent kan du gå her.

bok: arven av Katherine Webb

Gyldendal forlag 2011
496 sider
The Legacy

En mørk og kald vinterdag like etter bestemorens død, vender Erica Calcott og hennes søster Beth tilbake til Storton Manor, et stort og imponerende gods hvor de tilbrakte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og om sin fetter, Henry. Henry forsvant sporløst fra godset mange år tidligere, og uvissheten om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, har splittet familien og ført til uvennskap og dype konflikter. Ikke minst er Beth fremdeles dypt preget av forsvinningen.
Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde med Henry, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Og gradvis, etter hvert som Erica klarer å rekonstruere det som har skjedd, trer en ukjent familiehistorie frem. En historie som strekker seg tilbake til århundreskiftets Amerika, til møtet med en vakker ung pike fra overklassen, hennes dramatiske kjærlighetshistorie og voldsomme offer. Og etter hvert som fortiden flettes inn i nåtiden, innser Erica og Beth at de må akseptere familiens mørke hemmeligheter og voldsomme svik − og ikke minst arven de bærer − skal de komme videre med sine egne liv.
Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Eg var veldig spent før eg byrja på boka, for eg har lese så utrulig mange gode historiske romanar, men har tidligare høyrt litt negative ting om denne boka. På sett og vis kan eg forstå dei som klaga òg, for ho var ganske treig i byrjinga trass i at handlinga byrja med ein gong. Det postive var jo at ho tok seg opp etter 50 sider i staden for 150.

Boka foregår både i nåtida (på 2000-talet) og i fortida (frå 1902 og framover). Hovudpersonen i nåtida er Erica Calcott som saman med søstera Beth har vendt tilbake til bestemora, Meredith, sitt hus, som har ei lang historie med fleire mørke sider. Familien til Erica og Beth har tilhøyrt overklasse i fleire tiår, heilt sidan Caroline, Ericas oldemor, kom  til England. Ganske langt uti boka bruker Erica nokre ord for å beskrive seg sjølv og søstera, både kort og utfyllande.

"Cacottene tilhører overklassen(...)"
"Tilhørte overklassen. Du kan ikke akkurat si det om Beth og meg - jeg er en fattig skolelærer, herregud, og Beth er en alenemor som må arbeide for å klare seg."

I tillegg til mysteriet i forteljinga, slit Beth med depresjon, og ho kjemper for å behalde ansvaret for sonen Eddie. Å vere tilbake i huset, Storton Manor, gjer henne dårlig, og minner frå då ho og Erica var barn kjem tilbake til dei. Erica prøver å hugse tilbake til den dagen då fettaren Henry blei borte, Beth vil ikkje hugse. I arbeidet med å rydde opp i huset, finn Erica gamle bilete og brev.

Bare ett annet foto fanger min oppmerksomhet. Det er gammelt og slitt i kantene, motivet er synlig under et hav av fuktskader og falmethet. En ung kvinne, kanskje tidlig i tyveårene, i en høyhalset kjole, håret festet strengt bakover; med et barn i kniplingskjole på fanget, toppen et halvt år gammelt. En mørkhåret baby med uklart ansikt, spøkelsesaktig, som om den vred på seg akkurat i det bildet ble tatt. Kvinnen er Caroline. Jeg kjenner henne igjen fra andre bilder i huset, selv om hun er yngre på dette bildet enn de andre. Jeg snur bildet og leser det utviskede stemplet på baksiden: Gilbert Beaufort & Son, New York City, og skrevet for hånd, med blekk som nesten er forsvunnet, 1904.
Men Caroline giftet seg ikke med Henry Calcott, min oldefar. før i 1905, og de mistet en datter før Meredith ble født i 1911. Jeg rynker pannen, holder bildet opp mot lyset og forsøker å se etter andre spor. Carolone stirrer rolig tilbake på meg og holder en beskyttende hånd rundt barnet. Hvor ble det av dette barnet. Hvordan falt det ut av slektstreet vårt?

Det her mysteriet ligg, og det er det dei prøver å nøste opp i. Samstundes som me følgjer Erica og Beth i nåtida, følgjer me òg Caroline i byrjinga av 1900-talet, som nygift med ein kvegbonde og barnlaus. Etter fleire store selskap i New York, høgt oppe i samfunnet, er det vanskelig å tilpasse seg det nye og enkle livet. 

Der boka sviktar litt for meg, er her, med Caroline. Dei røper alt for mykje på dette punktet. Eg liker på ein måte når ein finn ut litt om fortida gjennom at personane i nåtida finn det ut først, og så fører oss tilbake. Her ligg alltid lesaren litt, eller alt for mykje, framfor til at det blir veldig spennande. Det var det som øydela i det du ikke ser òg, om kanskje ikkje fult så mykje.

Det som trekker denne oppe er dei langt frå stereotype personane. Me blir kjent med alle sider av ein person, ikkje bare dei dårlige eller dei gode. Caroline og Beth er to gode eksempel på dette. Caroline høyres ut som ei vakker jente og ein god person det hadde vore morosamt å bli kjent med, i den tida på kvegfarmen. Seinare blir ho beskriven som alt anna enn morosam å vere med, og dette humørsjuke beistet høyres ikkje like tiltalande ut.
Beth har depresjon, ho kan vere mutt og tverr, men samstundes er ho verdas beste mor til Eddie, og ho kan bli skikkelig ivrig, når ho først sett i gang med noko. 

Boka er på nesten 500 sider, men det går overraskande fort å lese henne, både på grunn av passe store bokstavar og eit lett språk. Litt skrivefeil her og der, som eg hadde skikkelig lyst til å rette på ei lita stund, men det kjem seg. Det at boka, frå nåtida, blir fortalt i første person gjer alle tilbakeblikka på barndommen til Erica og Beth veldig einsformig, men samstundes interessant. Me saknar ikkje Beth sin synsvinkel i boka på nokon måte, sjølv om eg skulle ønske at forfattaren hadde vore ås modig at Beth hadde fortalt i staden for Erica. Det hadde blitt langt vanskeligare å skrive, men òg langt meir spennande.

Boka var herlig urealistisk! Veit ikkje om de forstår heilt kva eg meiner, men då får det spørje...

smakebit på arven av Katherine Webb

Nå er det søndag igjen, og eg har nettopp hatt min første (!) dag på vidaregåande. Tenk det. Det er rett og slett utrulig så fort tida går. Føler at det ikkje var lenge sidan eg låg vaken nesten heile natta for eg var spent på åttande klasse. Og ja, me byrja ein laurdag, pga internatelevane. Eg går på Tryggheim vidaregåande (ein kristen privatskule) viss de lurte, og der kjem internatelevane helga før skulen startar, og då blir skuleåret sett i gong med ein fest med foreldrene.

Uansett, i dag er det sønag. Den dagen i veka då eg kan tilate meg å slappe av på sofaen og lese i boka eg held på med, som akkurat nå er arven av Katherine Webb.

Forlaget om boka:

En mørk og kald vinterdag like etter bestemorens død, vender Erica Calcott og hennes søster Beth tilbake til Storton Manor, et stort og imponerende gods hvor de tilbrakte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og om sin fetter, Henry. Henry forsvant sporløst fra godset mange år tidligere, og uvissheten om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, har splittet familien og ført til uvennskap og dype konflikter. Ikke minst er Beth fremdeles dypt preget av forsvinningen.
Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde med Henry, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Og gradvis, etter hvert som Erica klarer å rekonstruere det som har skjedd, trer en ukjent familiehistorie frem. En historie som strekker seg tilbake til århundreskiftets Amerika, til møtet med en vakker ung pike fra overklassen, hennes dramatiske kjærlighetshistorie og voldsomme offer. Og etter hvert som fortiden flettes inn i nåtiden, innser Erica og Beth at de må akseptere familiens mørke hemmeligheter og voldsomme svik − og ikke minst arven de bærer − skal de komme videre med sine egne liv.
Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Eg har ikkje kome så langt endå, for eg byrja i går midt på dagen, rett før festen, og då blei det litt ltia tid. Men ein smakebit eg har eg jo.

"Jeg vet ikke hvordan det skal bli uten Dem, frøken. Jeg tror ikke jeg komme til å synes noe om London!" gråt piken, og Caroline ok hånden hennes og flettet fingrene sine i hennes. Hun var for fylt av sterke følelser til å si noe. Først da hun så det kraftige , prustende damplokomotivet, og kjente eimen av sot og flammer og rødglødende jern, følte hun endelig at hun hadde møtt et annet vesen i verden som var like glad for å skulle legge ut på reise som hun selv var. Hun lukket øynene idet toget begynte å bevege seg framover. Lokomotivet hostet dypt og spydde ut en sky av damp og signaliserte med det slutten på hennes gamle liv oog begynnelsen på et nytt.

 arven av Katherine Webb, side 51

Kan ikkje seie at boka er veldig godt skriven, og handlinga har ikkje kome skikkelig i gang endå. Smakebiten eg delte var i frå 1902, då nygifte Caroline skulle treffe mannen sin i Oklahoma. Ho sit saman med Sarah, som etter det eg har forstått har vore tenaren til Caroline. Me får sjå etter kvart kva eg synes. 

Ein smakebit på søndag er ei morosam spalte laga av Mari på bloggen flukten fra virkeligheten. Del nokre setningar i frå boka du les og legg igjen linken på bloggen til Mari. Fleire smakebitar finn du her.

Ha ein herlig søndag vidare!

bok: et sommereventyr av Elin Hilderbrand

Forlaget om boka:

Claire har problemer med å sette sine grenser. Hun har tatt ansvar i hele sitt liv, båret byrder og imøtekommet alle ønsker. I omgivelsenes øyne har hun alt: en kjærlig ektemann, fire nydelige barn – til og med en strålende karriere som glasskunstner. Når hun påtar seg vervet som leder av sommerens store veldedighetsball, vet hun at hun skal klare det. Claire fikser alt.
Men når ballforberedelsene fører henne inn i milliardæren Lock Dixons sfære, slår det uventede gnister. Lock insisterer på et nært samarbeid med Claire – ofte over en flaske vin – og innen kort tid kan hun ikke lenger neglisjere dvelende blikk og ”tilfeldige” berøringer. Til sin overraskelse klarer hun ikke undertrykke følelsene som vekkes i henne, og både ballet og hele livet hennes kommer ut av kontroll.
Et sommereventyr er en modig og åndeløs reise inn til en moderne kvinnes hjerte.

Til vanlig plar eg ikkje lese såkalla guilty pleasures, av den grunn at det for det meste er søppel, kjærleik og tåpelige romansar. Kan vel dessverre ikkje seie at denne boka var mykje betre, bortsett frå at Elin Hilderbrand skriv overraskande bra i periodar.

Claire er ei dame eg hadde beundra, hadde det ikkje vore for at ho faktisk viser sterk mistilit til mannen og hans måte å passe på barna på, at ho ikkje har tru på at han greier det sjølve. Og ho verker så forferdelig "snill pike" i byrjinga. Går ut av bilen for å redde ein stakkar skada fugl. Sjølv ser eg på meg sjølv som ei snill jente, men å gjere som henne, stoppe bilen, hjelpe ein skada fugl på fortauet til å fly igjen, bare for å vere snill, nei. Hjelpe eddarkoppar ut for i standen for å drepe dei, nei, det er ikkje meg, og heller ingen andre normale personar.

Clair har fire barn, JD, Ottillie(?), Shea og Zack. Ho er av yrke glasblåsar, men jobbar i byrjinga av boka som mor på heiltid. Ho skal vere travel og sterk og slite med skylt og alt slags anna. Ho er snill, som de sikkert har forstått, ho har ein kjernekar til mann (etter mi meining) og tar på seg alt for mykje. Ho har ei besteveninne, og svigerinne, Sheoban, som ho fortel alt til. Ho har ein ekskjærast frå ungdomstida som er kjendis. Og ho har Lock som blir hennar elskar i løpet av boka.

Først i boka kjem prologen som eg ikkje forstår kvifor skal vere med. Den forklarar ikkje mykje Daphne Dixon, Locks kone, kjører i fylla, kjører i eit dyr og får varige skader, og heile henne forandrar seg i frå ei flott dame til ei dame med skarp tunge. Sjølv hadde eg føretrukke at ho hadde ei skarp tunge i frå byrjinga av, til fordel for at heile prologen skal gå til noko anna enn det historia er om.

Alle personane i boka er stereotype Clair er den snille, som aldri blir framstilt som nokon dårlig person, trass i at ho ikkje er tru mot mannen sin og stikker av for å ha sex med Lock på kontoret hans. Jason er udyret som er i vegen, som er for flink, for dårlig til å lytte, røykjer, gir feil namn til bilen osv. Han er den spolerer, og han er dum nok til å ikkje forsåt at Clair har eit forhold på si. Lock er den nesten perfekte, utanom dei ti kiloa ekstra, som eigentlig ikkje seier så mykje i denne historia. Sheoban er besteveninna som plutselig ikkje forstår. Okay, ikkje alle er like stereotype. Personlig likte eg best Sheoban, Clairs beste veninne.

Fleire i boka er i mot å ha forhold på si, men for meg verker det som om mange av dei òg kan tilgi seg det, at det er greit. Eg er så til dei grader ueinig. Det er noko av det mest umoralske, uetiske... Nei, eg skal halde opp. Mot min eigen vilje blei eg fenga av boka. Ho var eigentlig ganske godt skriven, bare du gadd å lese lenger enn side femti. Etter alle presentasjonar og alle beskrivingar var det eit bra språk som kom fram, og ting byrja å fortone seg ein smule meir positivt. Eg likte beskrivingane av glaset Clair arbeidde med. Det gidde litt meir perspektiv til boka.

Nokre scenar forstod eg ikkje heilt vitsen med. Dei var ikkje med på å skape den raude tråden gjennom boka, som eg sakna veldig. Sånn som prologen og Clairs ekskjærast på eit rom i Thailand med ei ung jente. Det var visse gonger eg hoppa over fleire setningar, som då det låg ei grundig detaljert liste over ein meny til gallaen. Då hoppa eg over mange setningar. Hadde det vore noko hårreisande med denne lista, noko morosamt, så kanskje, men ikkje når det bare var ordinær mat som stod på.

Likte sommerøya ein god del betre enn et sommereventyr. Sommerøya var betre og hadde fleire interessante personar og ei meir interessant handling. Ei travel mor med eit forhold på si er langt frå like gildt å lese om som fire kvinner aleine på ei øy.

framtidige favorittar - mix

Fredag igjen. Kjenner at det er skikkelig skremmande å tenke på at I MORGON(!!!!!) er første dagen min på vgs. Så fort tida har gått, Tida på ungdomsskulen med den mest fantastiske klassa du kan tenke deg. Og tida i sommar med TMF, dyreparken (Hehe), jobb og familie. Og nå er det vidaregåande. Uansett, fredag betyr framtidige favorittar, og i dag òg kastar eg meg på.

Framtidige favorittar er ein spalte som blir lagt ut kvar veke av Bokelserinnen. Finn ut meir om det her.
Kvar einaste dag finn du nye bøker du har lyst til å lese, eller lydbøker du vil høyre. Eg har eit lite knippe som eg nå har veldig lyst til å ta fatt på.

Den første boka eg har som framtidig favoritt er boka anrop fra en engel av G. G. Musso.

I avgangshallen på Kennedy Airport dulter en mann og kvinne bort i hverandre – etter en kort disputt drar de videre til hver sin flyavgang. Men etter å ha samlet sakene sine har de ved en feil fått den andres mobiltelefon. Når de oppdager at de har forbyttet mobiler er de 10.000 kilometer fra hverandre – hun i Paris, han i San Francisco. Etter hvert tar nysgjerrigheten overhånd: De utforsker hverandres telefoner – det kommer som et sjokk på begge da det går opp for dem at deres liv er koplet sammen via en hemmelighet som de begge trodde var begravd for lengst!

Eg las for første gong om denne boka på bloggen til Astrid Terese i omtalen hennar, og det pirra meg skikkelig. Plottet og handlinge verkar veldig moderne, men samstundes er det veldig klisjé med at to personar møter kvarandre og så er det løyndommar som knyttar dei saman. Kombinasjonen høyres herlig ut.

hver dag, hver time av Natasa Dragnié

Vi er midt på sekstitallet, i en liten by i Kroatia, ved kysten av Adriaterhavet. Luka og Dora møtes på det som er deres første dag i barnehagen. De to blir som erteris - de er alltid sammen - og når de blir eldre går vennskapet over i en grenseløs kjærlighet.
Den dagen Doras foreldre bestemmer seg for å flytte til Paris, faller deres verden i grus. Luka kommer aldri helt over tapet av sin beste venn, men treffer en annen jente og blir en lovende maler. I Paris blomstrer Dora opp og blir en vellykket skuespiller.
Mange år senere reiser Luka til Paris for å holde en utstilling. Der treffer han Dora ved en tilfeldighet. Gammel kjærlighet blusser opp. Men igjen virker det som om skjebnen har bestemt at det ikke skal bli de to ...

Høyres ut som ei veldig søt bok, med mykje romantikk. Det er nok noko for meg. 


the venetian contract av Marina Fiorato

In 1576, five years after the defeat of the Ottoman Empire at the Battle of Lepanto, a ship slips unnoticed into Venice bearing a deadly cargo. A man, more dead than alive, disembarks and staggers twoards the Piazza San Marco. He brings a gift to Venice from the Turkish Sultan. Within days the city will be infected with bubonic plague - and the Turks will have their revenge.
For months the plague wreaks havoc on Venice. In despair, the Doge summons the architect Andrea Palladio and offers him a commission: the greatest church of his career, an offering to God so magnificent that Venice will be saved. Palladio's own life is in danger too, and it will require all the skills of Dr Annibale Cason, the city's finest plague doctor, to keep him alive. But what Dr Cason has not counted on is the other passenger who disembarked from the Turkish ship - a young and beautiful harem doctor whose skills will more than match his own

Marina Fiorato har tidligare greidd å finne vegen inn til meg med sine storslåtte italienske romanar, og eg gler meg til å ta fatt på denne òg. Kanskje blir det på engelsk, viss ho ikkje blir utgitt på norsk.

lydbok: det du ikke ser av Katherine Webb - lese av Bodil Vidnes-Kopperud

Har høyrt første lydbok dette året, og det seier at det er veldig sjeldan at eg høyrer på lydbøker. Likevel er eg nå klar for å høyre på fleire. Det du ikke ser blei høyrt ferdig på tysdag, og her er omtalen:

England 1911. Presten Albert Canning og hans naive hustru Hester deler en pasjon for spiritisme og lever et lykkelig liv i en søvnig landsby i Berkshire. Men idyllen blir brutt av to nykommere til landsbyen: Først kommer Cat, den nye tjenestejenta, en fri sjel som blir reddet ut av fengsel av det vennlige ekteparet. Mens hun forsøker å finne en utvei til å rømme, finner hun seg vel til rette i landsbyens hemmelige underverden. 
Robin Durrant ankommer, en ledende ekspert på det okkulte, nysgjerrig på rykter om at overnaturlige vesener holder til i myrene rundt landsbyen. Robins magnetiske sjarm og store karisma gjør at han snart blir en ettertraktet mann – som fascinerer flere.Gjennom en lang, varm sommer blir atmosfæren stadig sterkere ladet av ambisjoner, kjærlighet og sjalusi – en blanding så kraftfull at den til slutt ender i mord.

Plottet i seg sjølv er spennanda og bra laga, og boka byggjer på ei godt planlagd historie der alt er mogleg. Første personen me møter i boka er Hester Canning som me blir kjent med gjennom brevet hennar til søstera Amelia. Det er gjennom dette brevet me for første gong blir kjent med Hester, om hennar ekteskapelige "problem" og om hennar planar. I brevet gir ho uttrykk for at ho har tenkt å ta til seg ein av "Herrens bortkomne sjeler," nemlig Cat som kjem til prestegarden som tjenstejente. Hesters naive haldning i forhold til andre og hennar trang til å vere barmhjartig mot alle, er noko av det første som kjem til uttrykk.
Det andre er kanskje kjærleiken hennar til mannen Albert (Bertie) som ho formelig tilber. Han er lyset i livet hennar, den ho elsker over alt anna. Likevel har dei sine problem, og til og med Hester veit ikkje kva det er som får Albert til å halde avstand frå kvart minste kyss og kvar minste omfamning.

Nøyaktig hundre år seinare, 2011, finn nokre akeologar i Belgia ein ukjent soldat. Han har ikkje noko som kan tilseie kven han er, og det er ingenting som hintar til nasjonalitet eller familie, utanom to brev dei finn på han. Journalisten Leah kjem for å sjå på liket av mannen, på ordre frå eks-kjærasten, og motvillig går ho med på å finne ut kven han er. Jakta startar i England på prestegarden kor Hester og Albert budde. Det skal vise seg at alt går tilbake til sommaren 1911 då Robin Durrant og Cat Morley ankom.

Albert, pastoren og Hesters mann, blir besett av å finne naturånder, og med god hjelp frå filosofen Robin Durrant, gjer dei to alt for å bevise naturåndenes eksistens.
Cat er ein tidligare fengselsfugl som har sine problem, men er likevel veldig sjølvstendig. Saman lagar Hester, Albert, Cat og Robin ei amper stemning på prestegarden, noko som til slutt ender i mord.

Som sagt plottet var bra, og eg likte skrivemåten. Det grunnlegjande var kjempebra, og eg kjeda meg ikkje mykje. Av og til var det litt lite som skjedde, noko som resulterte i at eg ikkje alltid var like oppmersam. Det eg ikkje likte var måten dei røpa hendingar på. Webb greidde å halde på spenninga når det gjaldt historia til personane, og det kom fram mange overraskande løyndommar. Likevel liker eg avslutningar der dei skriv nesten kva som skjer, men ein manglar alltid den EINE tingen som skal til for å vite kva som eigentlig skjedde. Her blei alt fortalt rett fram. Det var litt skuffande og kjedelig. Likevel var det så godt fortalt at eg ikkje blei ekstremt skuffa.

Boktema hos Anette - Tre bøker (eg trur) eg aldri kjem til å lese

Boktema hos Anette er ei spalte som kjem ut kvar veke på bloggen Anettes bokboble. I dag er temaet tre  bøker jeg aldri kommer til å lese. Eg har lagt til (eg trur), for eg har vore utfor dei bøkene eg aldri(?) kjem til å lese tidligare. I følgje meg sjølv skulle eg aldri lese skyggelandet av Alyson Noël, men det gjorde eg så seint som i sommar, og sjå, eg overlevde.(!)

Den første boka eg tenker på, når eg tenker på ei bok eg aldri skal lese(trur eg) er lobotomisten av Eriki Husby Sæther.

Sønnen til en Dommedagspastor blir besatt av å
kurere syndige mennesker, slik at de ikke kommer
til Helvete.Johannes studerer psykologi, og i en lærebok fra
1800-tallet oppdager han at seksuell appetitt ble
diagnostisert som galskap. Den anbefalte kuren er å
påføre pasientene smerte og fryktfølelse. Den første
syndige pasienten som utsettes for denne kuren, er
en kvinnelig medelev på instituttet. Når ikke torturen
gjør henne frisk, velger Johannes å lobotomere
henne, for å gjøre henne om til et uskyldig barn.
Han banker en ishakke gjennom tårekanalen og
inn i hjernen hennes.
Når pastorsønnen kidnapper samboeren til den
forhenværende fallskjermjegeren Tom Stohl, starter
en jakt som vil få de gamle krimseriene på TV til å
fremstå som blasse detektivfortellinger.Du er herved advart 

Eg kan eigentlig skryte på meg at eg tåler ganske mykje, men alt som har med å pine nokon eller skjære i nokon får meg til å trekke meg vekk. Eg er så i mot det, at til og med ei skjønnlitterær bok blir for mykje.

 Ei bok eg har prøvd og prøvd og prøvd å lese, som eg aldri har kome lengre i enn to sider er hesten og hans gutt av C. S. Lewis. Boka har skikkelig lita skrift og er ikkje akkurat lettlesen.

Historien begynner i Calormen, der dronning Susan er på flukt fra prins Rabadash som vil hun skal bli hans hustru eller hans slave. Shasta, en gutt som skal selges som slave, og den talende hesten Bri, er også flyktninger i landet. Historien avsluttes i Narnia, hvor den store kong Peter hersker. Men han vet ikke at Narnias skjebne er avhengig av hvem som kommer først: flyktningene eller fienden.Hesten og hans gutt er bok nummer 6 i Narnia-serien.

Narnia er gøy, men det er løven, heksa og klesskapet som er best, sjølv om eg visste korleis det gjekk før eg hadde sett filmen og lese boka. Pappa var på kino og såg filmen då han kom ut, og då eg spurte korleis det gjekk sa han: "Løva drepte heksa." Hehe, då visste eg det, men eg hadde vore livredd viss eg ikkje visste det før eg såg filmen og las boka.

Eg kjem ikkje på fleire. Kunne sikkert ramsa opp ei heilt liste over bøker eg ikkje kunne tenkt meg å lese, men så plutselig byrjar eg, for alle andre les dei, og då kan det vere eg liker dei, viss eg byrjar. Derfor skal eg ikkje nemne fleire bøker idag. Ha ein fin torsdag vidare.

boka på vent 14. august 2012

Hei og hoppsann, tysdag igjen. Snart er det skulestart, og det er noko med den siste kjedelige veka i ferien som får deg til å ville tilbake. I alle fall litt. Og for å ikkje kjede meg hiver eg meg på spalten boken på vent som er laga av Beathe bak bloggen Beathes bokhylle. Skriv om boka som ligg og venter på å bli lesen, og legg igjen linken her.

Var på biblioteket i går og henta seks bøker som låg og venta på meg, og det første bibliotikaren sa var: "Å, herlige mann så møje du he tenkt å lesa." Seks bøker er kanskje litt mykje, men eg har starta på lydboka då.

Så, for å fortelje om boka på vent har eg tenkt å fortelje om den eine boka som eg henta i går. Smart? (Ja!)

Boka som ligg på vent er denne:

et sommereventyr av Elin Hilderbrand

Claire har problemer med å sette sine grenser. Hun har tatt ansvar i hele sitt liv, båret byrder og imøtekommet alle ønsker. I omgivelsenes øyne har hun alt: en kjærlig ektemann, fire nydelige barn – til og med en strålende karriere som glasskunstner. Når hun påtar seg vervet som leder av sommerens store veldedighetsball, vet hun at hun skal klare det. Claire fikser alt.Men når ballforberedelsene fører henne inn i milliardæren Lock Dixons sfære, slår det uventede gnister. Lock insisterer på et nært samarbeid med Claire – ofte over en flaske vin – og innen kort tid kan hun ikke lenger neglisjere dvelende blikk og ”tilfeldige” berøringer. Til sin overraskelse klarer hun ikke undertrykke følelsene som vekkes i henne, og både ballet og hele livet hennes kommer ut av kontroll.

Det er nesten litt flaut på ein måte, ein litt sånn guilty pleasure som det kalles, å lese slike bøker, men eg blei tatt av Hilderbrands skrivemåte i boka sommerøya, og syntes at det verka skikkelig bra.  Derfor må eg jo lese denne òg, eller kva?

Det er boka som ligg på vent hjå meg, har du ei bok som ligg og ventar på å bli lesen. Det trur eg, for alle har vel nokre bortgøymte skattar i hyllene eller som dei har lånt og som endå ligg og ventar på at du skal plukke dei opp og lese dei.

Kva skjer a'?

 

Ei lita oppdatering frå meg her på Jæren. I dag er det sol (eller det var i alle fall sol til i kveld), i tillegg til at eg har byrja på lydboka det du ikke ser, og eg fortel om festivalen eg har gløymt å nevne. 

Ja, me kan vel ta festivalen først. Skulle eigentlig seie noko FØR eg reiste, men så gløymte eg det. Kan fortelje litt nå. Frå måndag 06. august 2012 til laurdag 11. august 2012. Nesten ei veke på Åpta, som forresten var høgdepunktet i sommar.

Me kom fram i circa tretida på måndag, i høljande regn. Bagasjen blei boren inn i kapellet på Åpta, for at kleda ikkje skulle bli våte. Så var det å setje opp teltet i regnvêret, og det var ikkje lett. Med gjengen i anboteltet sine høgrøysta stemmer i bakgrunnen var det å putte i stengene, sette i pluggane og strame bardunane, før det endelig blei ferdig. Kleda mine var tørre, og veninna mi sine var våte. Heldigvis hadde me "tørkesnor." By the way, det var eit forrykande opningsshow og kjempebra lovsong. Heile veka. Og me hadde sol onsdag, torsdag og fredag, og det var skikkelig herlig. Det beste var dele - og lovsangskveld. Eg las dessverre ikkje i noko bok utanom bibelen, og det endra litt fokus frå Dickens til Gud. Skikkelig herlig.

La forresten merke til eit bibelvers eg aldri har lese skikkelig før. Det står heilt i byrjinga av Johannes evangeliet, og det er skikkelig fint.

For lova vart gjeven ved Moses,          nåden og sanninga kom ved Jesus Kristus.

Eg har nokre få bilete frå TMF eg kan dele. 

Dei første biletet er av då det regna og kleda måtte henge til tørk. Det tredje er av radioen på onsdag kveld, og det fjerde er av meg i Hawaiikostyme. Og på det femte hadde me laga kunstverk. Eller i alle fall i følge oss. 

Nå høyrer eg på det du ikke ser av Katherine Webb på lydbok. Leeeeeeeenge sidan eg har høyrt lydbok, men det er ganske gøy. 

Ein prest sa i lydboka at "vinden er Guds stemme." Då snakker Gud i alle fall mykje til oss på Jæren!!

Eg har òg fått litt dilla på å ta bilete og redigere dei. For å vise dykk nokre av desse bileta har eg lagt dei ut i dette innlegget. 

Særleg det siste biletet liker eg godt. Tok det med sjølvutløysar og la så på efektar og rammer. (Sepia) Det nest siste er av den finaste rosa i hagen vår. Liker å legge på sitat eller bibelvers som de kanskje ser.

 Så det har skjedd hjå meg i det siste. 

smakebit på ein søndag 5. august

Nå er det søndag igjen, og eg har tenkt å slappe av med mursteinen min i sofaen. Men før det ein smakebit. Ein smakebit på søndag er ein spalte Mari på flukten fra virkeligheten legg ut kvar søndag. Del nokre linjer frå boka du les og legg igjen linken på bloggen hennar.

Boka eg les nå heiter vår felles venn og er skriven av Charles Dickens, ein som dei fleste har høyrt om. Og det med GOD grunn, for eg kan allereie etter to hundre seie at mr. Dickens er eit GENI! Heilt klart, det språket, dei besrkvingane og dei karakterane. Har aldri lese noko så proft før, samstundes som boka til tide kan vere litt tung.

Eg byrja tysdag kveld, men har likevel ikkje kome lenger enn side 200.

Dagens smakebit er i frå første halvdel av det eg har lese til nå, og det viser bare litt av kor god Charles Dickens verkeleg er.

"Den moralske habitus hos dette eksemplariske vesen - jeg tror det må være det rette uttrykket - fant sin høyeste tilfredsstillelse i å forbanne sine nærmeste slektninger og fordrive dem fra sitt hus. Etter å ha begynt, naturlig nok, med å vise sådan omhu for ein hjertenskjære kone, kunne han gå inn for å vie datteren den samme oppmerksomhet. Han valgte en ektemann til henne, til sin egen fulle tilfredshet og overhodet ikke til hennes, og ville gi henne i medgift, jeg vet ikke hvor mye boss, men noe gedigent var det. På dette stadium av histotien antydet piken med all respelt at hun var hemmelig forlovet med den populære figuren som romanforfatterne og versesmedene kaller En Annen, og at et slikt giftermål ville gjøre så vel hennes hjerte som liv om til boss og intet annet enn boss - kort sagt etablere henne som en storaktør i farens bransje. Ikke før hadde den æverdige fader hørt dette, før han - en kald vinternatt, sies det - forbannet henne, og viste henne på dør."
Her invilger analysekjemikeren (som øyensynlig har et kritisk syn på Mortimers beretning) litt rødvin til knarkene, som nok en gang på mystisk vis som én mann skrur den sakte i seg med en pussig, nytende vri og utbryter i kor: "Fortsett endelig."

vår felles venn av Charles Dickens side 26

Veldig lang smakebit, men nødvendig for å få med seg mest mogleg av Dickens skrivemåte. Det første stykket er det hr Mortimer Lightwood som fortel, før analysekjemikaren (eller kelnaren) har i raudvin til fire personar som heile tida gjer alt på likt.

Gå her for å finne fleire smakebitar.

"boktema hos Anette - min sommerlesning 2" og ein framtidig favoritt

Hallo igjen. Nå har eg vore eit par herlige dagar på sørlandet hos farmor, kor me hadde besøk i frå Amerika. Alle tiders, og kjempebra vêr i går. Fekk litt bruk for engelskkunskapane mine då, så det er jo alltid gildt. Møtte mange frå familien: grandtanter og tremenningar og pappas søskenbarn. Kjempeflott.

Ein liten ulempe med feriar er jo alltid at det ikkje blir så mykje blogging. Og lesinga går litt seint når du er i selskap og med familien. Likevel er det litt deilig å sleppe å tenke på ting som å legge ut innlegg osv.

Som de sikkert ser over her, har eg lagt til to spaltar i eit innlegg, boktema hos Anette, som er laga av Anette på Anettes bokboble, og framtidige favorittar som er laga av Bokelskerinnen. Kanskje det blir eit litt langt innlegg, men la gå.

Etter ein lang sommarferie i juli er Anette endelig tilbake med boktema hos Anette. Nå har eg ikkje fått mange nye følgarar denne sommaren, men viss det er nokon som bare er på ein liten snarvisitt inne på bloggen, er altså dette ein spalte som kjem ut kvar torsdag, kor me fåt eit tema og skriv ut i frå det. Veldig gøy.

Denne sommaren har det blitt ein del lesing, men ikkje som i fjor. Likevel har eg kome godt i land med alle mål (nokre braut eg, for bøkene var KJEDELIGE), og lese litt ekstra. Nå er det slik at eg har sett datoen 29. august til å vere ferdig med alle bøkene eg vil lese denne sommaren, og eg har bare to igjen, så GOE TID som ein kamerat av meg seier.

Dei bøkene som er under her er dei eg har hatt som mål og greidd å lese før i dag.

historiske romanar

fantasy

ungdomsromanar

klassikarar

"fra virkeligheten"

engelske bøker

Nå har eg bare igjen bitte litt, litt under to bøker, noko som skal gå fint før den fastsette datoen. Kva eg har igjen, kan de sjå på sida mål og vidare lesing. 

Eg har òg lese nokre bøker som ikkje stod på lista mi over bøker eg skulle lese. 

Sånn samla sett synes eg at eg har kome godt i gang med sommarlesinga.

Og så over til den framtidige favoritten eg vil presentere for dykk.

sin mors datter av Joy Fielding

Et krypende, snikende og uhyggelig drama.
Amanda Travis er 28 år og forsvarsadvokat i Palm Beach. Hun trives som vellykket karrierekvinne i sin moderne, helhvite leilighet med havutsikt - gjerne med et glass god vin for hånden. Fortiden og minnene vil hun helst være foruten. Moren som hun har kuttet all forbindelse med, faren som er død, to eksmenn, en stormende kjærlighet som en gang fortærte henne og utallige en-nattshistorier tilhører den forhatte fortiden. Helt til den dagen hun får en telefon fra sin første mann. Han ber henne innstendig om å komme hjem til Toronto for å bistå moren som etter sigende har skutt og drept en mann hun hevder at hun ikke kjenner. Amanda vegrer seg og har liten lyst til å se igjen sin barndomsby og bli nødt til å kjenne på alle de vonde minnene hun har begravd der. Men hun skjønner at hun må dra, og blir igjen et hjelpeløst vitne til den mørke, underlige makten som moren hennes ser ut til å ha over alle.
Med barndommens kjælenavn - Dukkeliten - som et illevarslende ekko i ørene, må Amanda til slutt se fortiden i øynene for å komme løs fra demonene som holder henne fast.

Denne boka hadde eg hatt i hylla, hadde det ikkje vore for at butikken eg bestilte bøker av på mammutsal ikkje hadde denne boka inne, så nå skal eg snart få lese henne. Må nok låne ho på biblioteket, for ho er så gammal at ho er utgitt på Damm forlag, som blei Cappelen Damm for nokre år tilbake sidan. (rundt 2007 trur eg?)