mandag 18. november 2013

Farvel blogg

Farvel kjære blogg, som eg har haldt på med i over to år. Ja, det er trist. Eg skal ta farvel med bloggen og designet. Kjem til å sakne mønstereti bakgrunnen veldig, og blogger er veldig oversiktigleg. Likevle må eg slutte. Slik er det. Eller eg må ikkje, men eg skal Eg skal slutte å blogge her. På denne bloggen er det no 528 innlegg, som eg har skrive sidan 2. februar 2011. Det er ein del. Flesteparten er bokmeldingar av ulike bøker, alt frå Kate Morton til J. K. Rowling, alt frå Val McDermid til Rachel Coker som folk nesten ikkje har høyrt om. No seier eg farvel til denne bloggen

OG seier hei til ein ny.

Eg skifter bloggplattform. Yes, Once Upon A Time held farm på Wordpress med nytt design go ny platform. Eg har importer innlegg frå denne bloggen til den nye. Men ein ting er det lurt å vere obs på. Nettadressa er endra. Det heiter ikkje lenger bokverdami, men maileneles. Og det er på Wordpress.

De nye bloggen blir publisert i denne augeblink, og ved å trykke på lenka under kjem de til sida:

onsdag 13. november 2013

Bok: Ekornene i Central Park er triste på Mandager

No har eg lese ferdig den foreløpig siste boka i Katherine Pancols serie om den franske kvinna Joséphine. No har det kome så langt at det er vanskeleg å lage ein omtale utan å røpe for mykje, men eg har i alle fall skrive ned baksideteksten, som òg er ein del av boka.

Noen ganger leker livet gjemsel.
Det gjemmer edelstener og diamanter og kostbare gaver i gamle skur, under en brukt bussbillett, bak ukjente blikk på trikken.
Det som er viktig er detaljene. Detaljer er akkurat som de småsteinene som viser veien hjem. brutale og travle mennesker, de som møter livet med boksehansker og knuser småstein under aggressive skohæler, mister sansen for detaljer. de tror de kaster bort tiden når de bøyer seg ned og betrakter en mynt, et gresstrå, en manns skjelvende hånd.
Men den som bøyer seg, kan stoppe tiden og bli var de vakre diamantene i en fremmeds skjelvende hånd.
Og livet blir aldri mer trist. Verken på lørdag eller søndag eller mandag.

Det beste med bok tre i serien er dei korte avsnitta. I tillegg synes eg at den autorale synsvinkelen er fordelt på ein veldig bra måte. Ein blir på ein måte endå betre kjent med alle karakterane, og utviklinga skjer med stormskritt her. Det er 807 sider med kvardagsdramatikk.  Hendingane i boka føregår i alt frå Paris til London til New York. Kjærleiken er sentral, men ikkje dominerande.

Det beste med Katherine Pancols bøker er den lite overforklarande forteljarstilen. den er meir essayisitisk. Med det meiner eg undrande og reflekterande. Gjennom denne måten å skrive på set ho i gong lesarane sine tankar rundt dei ulike temaa. Det er kanskje difor bøkene er så lette å falle for, rett og slett fordi dei ikkje er tanketomme kjærleikshistorier. I tillegg er det ikkje berre kjærleikshistorier mellom menn og kvinner i denne boka, men den viser òg kjærleiken mellom foreldre og barn, veninner og søsken. Boka gir tankevekkande innblikk i ulike relasjonar.

Kva har ei veninne å seie? Kva har sjølvtillit å seie? Går det an å leggje bak seg barndommen og leve vidare, eller må ein leve med det? Korleis skal ein leve livet? Skal ein vere ambisiøs og brøyte seg fram og gjere det ein vil, eller skal ein føye seg etter andre? Det er så utruleg mange spørsmål i boka, og den er så full av gode sitat at skulle eg ha notert all ville eg ha brukt eit år på å lese boka. Eg synes nesten at berre første linje i baksideteksten opnar for refleksjonar av tusen ulike slag. Noen ganger leker livet gjemsel.

Ein skulle kanskje tru at karakterane var lite truverdige i slike bøker. Dei er truverdige, på grunn av relasjonane og karakterane viser sterke og svake sider ved kvarandre, gjennom måten dei samhandlar på. Forventningar er eit godt ord for å beskrive det. I sosiologisk samanheng blir forventningar definert som: Oppfatningar av korleis ein bør oppføre seg og korleis samhandling bør føregå. Dette er ein viktig del av boka. Karakterane sine forventningar til kvarandre og til seg sjølve gir sterke og svake sider til kvarandre, og her hjelper òg den autorale synsvinkelen, ved at ein veit kva alle forventar av seg sjølv og dei rundt.

Hortense er akkurat som i dei andre bøkene ein viktig karakter. Eg må seie at eg ser litt opp til henne på grunn av den ambisiøse veremåten og sjølvtilliten. Det skal utruleg mykje til for at ho mister trua på seg sjølv, men likevel utruleg lite. Ho brøyter seg fram og vil vise igjen overalt. A shining star. Samstundes er ho lite klar over sine eigne kjensler, og på mange måtar er ho umenneskeleg. Ho stenger ute alle kjensler som kan verke negativt og er redd for å overgi seg. Ho må vere uavhengig.

Boka vart litt langtrukken. Den kjente eg veldig på medan eg las. Det gjekk lang tid frå eg las den første sida til den siste sida, og eg blanda av og til saman handlinga med det som skjedde i Skilpaddens langsomme vals fordi det meste verka så lenge sidan. Likevel gjekk slutten fort, og eg skulle no ønske at det var endå fleire sider, for eg vil ikkje vere ferdig. Eg kjenner meg ikkje klar til å ta farvel med desse fantastiske karakterane eg har hatt i livet mitt den siste månaden. Då eg skreiv om dei norske ungdomsromanane, skreiv eg at det var akkurat som om du berre følgde etter ein person, ikkje som om du var personen, at dei berre gav eit inntrykk av overvaking. Desse bøkene er det motsette. Eg føler at eg er i Paris, at eg er i London, at eg er i New York.

Fotnotane nedst på sidene var òg veldig distraherande. Dei skulle referere til dei andre bøkene, når det var snakk om handling frå dei. Likevel fekk eg ikkje med meg fotnoten, men berre at det sto noko med lita skrift nedst på sida, og då måtte eg sjå etter det vesle teiknet på sida, for å ikkje irritere livet av meg. Fotnotar er noko som eg ikkje liker i det heile, men det er meg. Det har eigentleg ikkje mykje å seie for den litterære kvaliteten på boka.

Forresten, nokon som veit om det skal komme fleire bøker i serien? Det er eg veldig usikker på. Eg har veldig lyst til at det skal vere slutt no, fordi det var ein fin og verdig avslutning, samstundes som eg gjerne vil lese meir om Joséphine, Hortense, Zoe og dei andre folka frå bøkene til Pancol.

tirsdag 12. november 2013

Synet til ei ungdomsjente på ungdomsromanar

Sidan eg reknar med at eg no ikkje kjem til å lese fleire ungdomsromanar før 2013 er slutt, tenkte eg å skrive eit lite innlegg om dei eg har lese i år. Eg har til saman lese åtte ungdomsromanar i 2013, men tek ikkje med Verten i dette innlegget, sidan den boka òg går under sjangeren Science Fiction. Resten er veldig aktuelle i innlegget mitt. Hovudpoenget med å skrive eit innlegg om trenden i norske ungdomsromanar, er å få fram mitt syn på dei. Eg er i målgruppa, sjølv om eg er i overkant interessert i bøker og allereie har lese mykje litteratur som er rekna på vaksne.

Det er noko som går igjen i mange av ungdomsromane. Ein skulle kanskje tru at dei var litt unike og at forfattarane prøvde å komme fram til det som verkeleg skiljar seg ut. Eg sit igjen med eit inntrykk av at dei tenkjer veldig likt og at det er bra ein har ungdomsromanar innanfor sjangaren fantasy, for det skapar då i alle fall litt mangfald.

Ungdomsromanane eg har lese dette året, og som eg går ut frå når eg skriv dette innlegget er:

  • Berg, Sunniva Relling: Beina i gitaren
  • Johansen, Eldrid: Charliblogg
  • Lier, Stein Morten: Roookie
  • Mæhle, Lars: Fuck off I love you
  • Munch, Charlotte Glaser: Alt jeg vil er å kysse deg
  • Stranger, Simon: Barsakh
  • Stranger, Simon: Verdensredderne

Det første som kjenneteiknar alle desse er at det skjer i det verkelege i livet. Det er gjenkjennelege hendingar og situasjonar og handlar om kvardagen til norske ungdommar. Kjenslene og meiningane som er med, går òg igjen i samfunnet. Det er litt reality-preg over alt, berre av betre kvalitet. Ingen av bøkene går under gruppa fantasy, og kanskje er det difor vanskeleg å få ungdommar til å lese bøkene òg? Det skal mykje til å leve seg skikkeleg inn i nokre av desse bøkene, og det er vanskeleg å flykte frå røynda i Noreg og over til noko anna. Det kjennest mest som om ein følgjer etter ein person i den same verda som ein lever i sjølv. Høyres litt negativt ut, men det er ikkje berre negativt. Det er noko eg vil kalle eit sjangertrekk.

Noko anna som går igjen er at alle bøkene utanom Charliblogg er på under tohundre sider. Det er korte kapittel og alt er skrive i første person. Ofte kan kapitla berre gå over ei halv side med delsetningar, utan at det skjer veldig mykje. Forfattarane pressar veldig mykje handling inn på få sider og endå færre kapittel. Dette gjer at språket til tider er veldig "tett" og handlinga går fort fram, utan at lesaren er heilt klar for det som kjem. Mange gonger er det berre små bruddstykke frå liva til hovudpersonen. Det er akkurat som om forfattaren somme gonger har for få sider i forhold til tidsspennet. Sjølv om ein ikkje skal overforklare og sjølv om ein skal gi rom for refleksjon, trur eg det nokre gonger kan vere sunt å putte inn fleire ord og setningar og litt meir utfylland, eventuelt korte ned på tidsspennet i romanen. Eg merkar nokre gonger at eg synes det blir alt for kort.

Noko dei likevel skal ha stor ære for, er å setje viktige saker på dagsordenen. Simom Stranger til dømes har skrive om saker som menneskehandel, båtflyktningar, spisevegring og slavearbeid. Gjennom to romanar om Emilie, får ein meir kunnskap om forskjellige tema som ein ikkje alltid ser nyheiter om på Dagsrevyen. Personleg likte eg best Barsakh om Samuel som flykta i båt frå Afrika til Kanariøyene, for å få eit nytt og betre liv i Europa. Emilie er på Ferie på Gran Carnaria med familien og møter Samuel etter at han har vore fleire døgn i ein liten båt saman med mange andre flyktningar. Dette har me sett at er eit aktuelt tema, og det gir kunnskap til ungdommar om jamnaldrande i verda, som lever eit liv i stor kontrast til vårt. Noko anna eg kan rose Stranger for er kontrastane han legg inn i boka. Samuel er svolten og vil ha så mykje mat som mogleg, medan Emilie har spisevegring. Når han spør kvifor ho et så lite, forstår ein kor absurd det er at me slit med at folk et for mykje eller for lite, når me har god tilgang på mat, medan i andre delar av verda må dei ta det dei får.

Sunniva Relling Berg rører òg eit viktig tema i Beina i gitaren. Kva er det som betyr noko? Er alt likegyldig? Dette er tankar mange ungdommar kanskje tenkjer på, at alt er det same, ingenting betyr noko. Gjennom Bo, ei opprørsk tenåringsjente, får me sjå på desse tankane. Mæhle har skrive om gruppepress og Johansen om mobbing og blogging. På denne måten når dei inn til ungdommar som kan kjennes seg igjen i det. Stein Morten Lier har med facebook og sosiale media i si bok, som kanskje er meir for ungdomstrinnet enn for dei som er litt eldre. Den er veldig enkel, men handlar likevel om ein "pedo" (som dei så fint kallar i det i boka) som gjennom Facebook går kontakt med offer, helst jenter. Munch er kanskje den personen med den mest overfladiske boka, sjølv om ho er borti temaet flytting frå heimstaden og foreldrekonflikt. Likevel er forelsking ikkje veldig djupt, men eg trur boka kan vere underhaldande for dei som vil lese litt "lett" litteratur, men refleksjonar er det lite av. Dette gjelder òg den første ungdomsboka hennar Nødinngang, som berre omfatta nattklubb, sex, gutar og forelsking.

Men så er det desse klisjeane. Det er alltid eit mareritt å flytte! ALLTID er det mobbarar på den nye plassen. Familien er plagsom. Og det at ALLE blir forelska. Særleg i Charliblogg er det klisj\ear. Stå framfor den nye klassen å presentere seg og seie noko dumt som dei nye klassekameratane ler av. Mora er heilt forferdeleg og diskuterer ikkje ein gong om det er nødvendig å flytte på seg. Dei nye klassekameratane mobbar Charli. Ho har ingen venner. Dette går framleis igjen, sjølv om eg merkar at det er overraskande lite klisjèar i dei andre bøkene. Eg hadde trudd at det var endå flere karakterar som var sett på spissen og at det var endå fleire hendingar som ALLTID er med i ungdomsromanar. Der var det ikkje. Stereotypiane er ofte som blåst bort, sjølv om dei har vore veldig tilstadeverande i ungdomsromanar eg har lese tidlegare.

Generelt sett vil eg tru at ungdomsromanar blir meir reflekterane, sjølv om alltid vil vere meir "light" lesestoff for ungdommar, som berre handlar om forelsking. Eg trur det er ein positiv trend, men dei her smale bøkene som absolutt ikkje må vere lengre enn 200 sider har eg ikkje mykje til overs for. Det er utruleg tett av og til, og eg skulle ønske at ikkje alle forfattarar ville føye seg inn i denne rekka av ungdomsromanar. Viss dei ikkje er slik, er dei fantasy-romanar for ungdommar, eller kriminalromanar for ungdommar. I tillegg vil eg ha endå færre klisjéar. Eg vil dei skal tåre endå meir i forhold til å vere nyskpanande!

Heilt til slutt: Alle desse er norske ungdomsromanar, og det er mange gode omsette òg, men dei har eg lese få av det siste året. I tillegg har dei norske ein del like trekk, når ein ser på dei

søk i bloggen min

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...