smakebit på "den største straffen" av Robert Wilson

Søndag, Smakebit. Del noko frå boka du les på bloggen din og legg linken igjen her. Ikkje røp for mykje. Tenk viss du inspirer andre til å lese same boka?

I dag er smakebiten min frå den største straffen av Robert Wilson. Den største straffen er ein thriller (obs, litt forskjellig frå krim, ein forskjell det er verdt å halde på) som eg fekk då eg bytta inn ei gåve eg fekk til jul. Har ikkje kome så veldig langt endå, men skal dele litt likevel.

"Taxi," ropte hun og slo ut med en arm. Den svingte inn til fortauskanten.
Hun tørket kinnene sine. Pustet dypt. Klamret seg til døra, vinduet var åpent. Prøvde å se ut som om hun ikke skulle krampespy. Ga taxisjåføren adressen: Lavender Grove. I nærheten av London Fields.

 Ha ein fin søndag :)

smakebit på "the casual vacancy" av J. K. Rowling

I dag er det søndag, og eg tenkte å hive meg på Mari si faste spalte en smakebit på søndag. Har du noko å dele i frå boka du les i? Slå opp på ei side, finn noko som ikkje røper for mykje og legg igjen linken her. I tillegg er det giveaway i dag, og boka som blir gitt bort er denne.

Nå for tida les eg Rowling si bok the casual vacancy, og min smakebit er her.

Nobody came in answer to the bell, but she could hear a small child grizzling through the ground-floor window on her left, which was ajar. She tried rapping on the door instead and a tiny flake of peeling cream paint fell off and landed on the toe of her shoe. It reminded her of the state of her new home. It would have been nice if Gavin had offered to help with some of her redecorating, but he had said not a word. Sometimes Kay counted over the things that he had not said or done, like a miser looking through IOUs, and felt bitter and angry, and determined to extract repayment.

Dette var min smakebit for i dag. Nå skal eg setje meg ned og sjå på at Northug vinn Tour de Ski (håpar eg)  

ein smakebit frå favorittboka mi

Hei, i dag tenkte eg at eg skulle dele ein smakebit frå favorittboka mi som eg las i går kveld. Eg vart først minna på det av ein kamerat då eg var på ungdomslaget, og så gjekk eg heim og las det. Etterpå fekk eg ein stor trang til å dele det, og sidan eg alltid les i bibelen, tenkte eg at nå var det på tide å dele ein smakebit.

4 Mykje folk strøymde no saman frå alle byane rundt omkring. Då ei stor folkemengd hadde samla seg om han, fortalde han dei ei likning:

        5 «Ein såmann gjekk ut for å så kornet sitt. Og då han sådde, fall noko attmed vegen. Det vart nedtrakka, og fuglane under himmelen kom og åt det opp.  6 Noko fall på steingrunn, og det visna med same det kom opp, fordi det ikkje fekk væte.  7 Noko fall mellom klunger, og klungeren voks opp saman med kornet og kvelte det.  8 Men noko fall i god jord, og det voks opp og gav grøde, heile hundre gonger det som vart sådd.» Då han hadde sagt dette, ropa han ut: «Den som har øyre å høyra med, høyr!»
           9 Sidan spurde læresveinane han kva denne likninga skulle tyda. 10 Han svara: «Dykk er det gjeve å kjenna løyndomane om Guds rike. Men dei andre får det i likningar, for at dei skal
           sjå, men ikkje sjå,
           og høyra, men ikkje skjøna.           sjå, men ikkje sjå,           og høyra, men ikkje skjøna.           sjå, men ikkje sjå,           og høyra, men ikkje skjøna.11 Likninga tyder: Såkornet er Guds ord. 12 Dei attmed vegen er dei som høyrer ordet; men så kjem djevelen og tek det bort frå hjartet deira, så dei ikkje skal tru og bli frelste. 13 Dei på steingrunn er dei som tek imot ordet med glede når dei høyrer det. Men dei har ikkje rot; dei trur ei tid, og når dei blir sette på prøve, fell dei frå. 14 Det som fall mellom klunger, er dei som vel høyrer ordet, men som på vegen gjennom livet blir kvelte av sorger og rikdom og nytingar så dei ikkje ber fullmogen grøde. 15 Men det i den gode jorda, det er dei som høyrer ordet og tek vare på det i eit fint og godt hjarte, held ut og ber grøde. 

Smakebiten er frå Lukas evangelium 8, 4-15.

Ein smakebit på søndag er ein fast spalte på bloggen flukten fra virkeligheten. Du opnar boka du les i og deler ein smakebit som ikkje røper for mykje. Etterpå legg du igjen linken her. Alle mine tidligare smakebitar finn du under etiketten søndag.

smakebit på hver dag av David Levithan

Hei,
søndag igjen.Veldig fint. Men litt typisk søndag. Eg var i selskap i går, og i dag er eg så trøyt at me skulle tru eg var i bakrus. (det er eg ikkje) Uansett, god søndag alle saman. Nå er eg klar for å dele ein liten smakebit frå ei bok eg les akkurat nå.

Eg har prøvd å setje meg eit mål om å ikkje seie noko om ei bok, før etter to hundre sider, og dessverre har eg ikkje kome så langt endå. Likevel, hver dag av David Levithan er ei spennande bok å plukke ut smakebit frå.

smakebit:

Jeg våkner.
Så må jeg finne ut hvem jeg er. Det er ikke bare kroppen - å åpne øynene å oppdage om huden på armen min er mørk eller lys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i en ny hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen som kan være utfordrende.
Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv - jeg vet at jeg er meg selv - men jeg er også en annen.
Sånn har det alltid vært.

Denne smakebiten er henta frå den første sida i boka. Heile handlinga dreier seg rundt hovudpersonen A som kvar morgon vaknar opp i ein ny kropp til ein annan person. Kvar morgon er A ein ny person med nye foreldre, nye søsken og nytt hus. A but aldri same stad. A bare er.

Dette er min smakebit. Vil du legge ut ein på bloggen din? Opne boka du les i og legg igjen linken til innlegget her.

ein smakebit på mørke rom av Gillian Flynn

Nå er det søndag igjen, og det er kanskje på tide med eit nytt innlegg med ein smakebit. Den som står bak dette fantastiske konseptet er Mari på flukten fra virkeligheten. Du deler nokre linjer i frå boka, som ikkje avslører noko, og legg så igjen linken til innlegget her.

Dette er boka eg les nå, mørke rom av Gillian Flynn. Kort fortalt er det om Lizzi Day, ei ganske mutt og usjølvstendig og merksemdstrengande dame i byrjinga av trettiåra. Då ho var sju år myrda storebroren, Ben, familien hennar, og nå, ved hjelp av ein flokk menneske som liker gamle mysterier, har ho byrja å tenke tilbake på det igjen.

Eigentlig er hovudpersonen heilt ufordragelig og sjølvopptatt, men ein må bare vere på hennar side. Gillian Flynn skriv på sin heilt eigen måte. Eg las åpne sår av forfattaren i juli, og det var ei fantastisk nervepirrande bok, og i ettertid har eg alltid lurt på korfor eg aldri byrka på grøssarane då eg var liten.

Smakebiten i dag er henta frå side 16-17

"Er det ingen penger igjen?"
Jim Jeffreys ristet bedrøvet på hodet og begynte å salte den nye ankomne biffen, med blodet samlet rundt den som en dam av knallrød saft.
"Hva med nye donasjoner - det er ikke lenge til 25-årsjubileet" Jeg kjente en ny sprut av sinne for at han hadde tvunget meg til å si det høyt. Ben påbegynte drapsraidet sitt rundt to om natta den tredje januar i 1985. Datostemplet på massakren på familien min, og her satt jeg og så framtil det. Hvem sa sånne ting. Hvorfor kunne det ikke i hvert fall vært fem tusen dollar igjen?
Han ristet på hodet på nytt. "Det er ikke mer, Libby. Hvor gammel er du nå? Tretti? En voksen kvinne. Folk har lagt det bak seg. De vil hjelpe andre småjenter, ikke..."
"Ikke meg."
"Dessverre ikke."

Litt sjølvoppteken kanskje? Donasjonar frå folk som synes synd på henne 25 år etter drapa? Ho er noko for seg sjølve.

 For å sjå andre smakebitar, gå her.

Ha ein fin søndag vidare.

smakebit på barnepiken av Kathryn Stockett

Helg og søndag, etter ei fin første veke på ny skule med mange nye klassekameratar. Har ikkje fått så veldig mykje tid til å lese dei siste dagane på grunn av selskap og skule osv, men eg har kome lengre i går og i dag, og eg håpar på i bli ferdig innan i kveld.

Nå les eg barnepiken av Kathryn Stockett

Barnepiken beskriver forholdet mellom sorte hushjelper og dere hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. 22-årige gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag; å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer.
Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres. Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.
Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik – en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.

Smakebiten i dag:

"En, to, tre," Mae Mobley begynner å telle dem. Hun kommer til tolv, og jeg må ta over. "Tjueni, tretti, trettién. Trettitre klosettskåler, vesla."
Vi går litt nærmere og nå ser jeg at de ikke bare har strødd over hele hagen. Det er to til i innkjørselen, side ved side, som om de var et par. Og et på trappa, som om det venter på at miss Hilly skal komme å åpne.
"Er ikke den der artig, den med -"
Men vesla har sluppet hånden min. Hun løper inn i hagen, bort til det rosa klosette midt på plene og løfter opp lokket. Før jeg vet ordet av det, har hun dratt ned underbuksa og tisser i det, og jeg løper etter henne, mes et halvt dusin bilhorn tuter og en mann med hatt knipser bilder.

Frå barnepiken av Katherine Stockett, side 318

Dette er ei fast spalte på bloggen til Mari, flukten fra virkeligheten, kvar søndag, der du legg ut ein smakebit frå boka du les nå. For å sjå fleire kan du gå her.

Minner alle om giveawayen på bloggen der du kan vinne mississippi på lydbok. For meir informasjon, gå her. 

smakebit på arven av Katherine Webb

Nå er det søndag igjen, og eg har nettopp hatt min første (!) dag på vidaregåande. Tenk det. Det er rett og slett utrulig så fort tida går. Føler at det ikkje var lenge sidan eg låg vaken nesten heile natta for eg var spent på åttande klasse. Og ja, me byrja ein laurdag, pga internatelevane. Eg går på Tryggheim vidaregåande (ein kristen privatskule) viss de lurte, og der kjem internatelevane helga før skulen startar, og då blir skuleåret sett i gong med ein fest med foreldrene.

Uansett, i dag er det sønag. Den dagen i veka då eg kan tilate meg å slappe av på sofaen og lese i boka eg held på med, som akkurat nå er arven av Katherine Webb.

Forlaget om boka:

En mørk og kald vinterdag like etter bestemorens død, vender Erica Calcott og hennes søster Beth tilbake til Storton Manor, et stort og imponerende gods hvor de tilbrakte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og om sin fetter, Henry. Henry forsvant sporløst fra godset mange år tidligere, og uvissheten om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, har splittet familien og ført til uvennskap og dype konflikter. Ikke minst er Beth fremdeles dypt preget av forsvinningen.
Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde med Henry, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Og gradvis, etter hvert som Erica klarer å rekonstruere det som har skjedd, trer en ukjent familiehistorie frem. En historie som strekker seg tilbake til århundreskiftets Amerika, til møtet med en vakker ung pike fra overklassen, hennes dramatiske kjærlighetshistorie og voldsomme offer. Og etter hvert som fortiden flettes inn i nåtiden, innser Erica og Beth at de må akseptere familiens mørke hemmeligheter og voldsomme svik − og ikke minst arven de bærer − skal de komme videre med sine egne liv.
Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Eg har ikkje kome så langt endå, for eg byrja i går midt på dagen, rett før festen, og då blei det litt ltia tid. Men ein smakebit eg har eg jo.

"Jeg vet ikke hvordan det skal bli uten Dem, frøken. Jeg tror ikke jeg komme til å synes noe om London!" gråt piken, og Caroline ok hånden hennes og flettet fingrene sine i hennes. Hun var for fylt av sterke følelser til å si noe. Først da hun så det kraftige , prustende damplokomotivet, og kjente eimen av sot og flammer og rødglødende jern, følte hun endelig at hun hadde møtt et annet vesen i verden som var like glad for å skulle legge ut på reise som hun selv var. Hun lukket øynene idet toget begynte å bevege seg framover. Lokomotivet hostet dypt og spydde ut en sky av damp og signaliserte med det slutten på hennes gamle liv oog begynnelsen på et nytt.

 arven av Katherine Webb, side 51

Kan ikkje seie at boka er veldig godt skriven, og handlinga har ikkje kome skikkelig i gang endå. Smakebiten eg delte var i frå 1902, då nygifte Caroline skulle treffe mannen sin i Oklahoma. Ho sit saman med Sarah, som etter det eg har forstått har vore tenaren til Caroline. Me får sjå etter kvart kva eg synes. 

Ein smakebit på søndag er ei morosam spalte laga av Mari på bloggen flukten fra virkeligheten. Del nokre setningar i frå boka du les og legg igjen linken på bloggen til Mari. Fleire smakebitar finn du her.

Ha ein herlig søndag vidare!

smakebit på ein søndag 5. august

Nå er det søndag igjen, og eg har tenkt å slappe av med mursteinen min i sofaen. Men før det ein smakebit. Ein smakebit på søndag er ein spalte Mari på flukten fra virkeligheten legg ut kvar søndag. Del nokre linjer frå boka du les og legg igjen linken på bloggen hennar.

Boka eg les nå heiter vår felles venn og er skriven av Charles Dickens, ein som dei fleste har høyrt om. Og det med GOD grunn, for eg kan allereie etter to hundre seie at mr. Dickens er eit GENI! Heilt klart, det språket, dei besrkvingane og dei karakterane. Har aldri lese noko så proft før, samstundes som boka til tide kan vere litt tung.

Eg byrja tysdag kveld, men har likevel ikkje kome lenger enn side 200.

Dagens smakebit er i frå første halvdel av det eg har lese til nå, og det viser bare litt av kor god Charles Dickens verkeleg er.

"Den moralske habitus hos dette eksemplariske vesen - jeg tror det må være det rette uttrykket - fant sin høyeste tilfredsstillelse i å forbanne sine nærmeste slektninger og fordrive dem fra sitt hus. Etter å ha begynt, naturlig nok, med å vise sådan omhu for ein hjertenskjære kone, kunne han gå inn for å vie datteren den samme oppmerksomhet. Han valgte en ektemann til henne, til sin egen fulle tilfredshet og overhodet ikke til hennes, og ville gi henne i medgift, jeg vet ikke hvor mye boss, men noe gedigent var det. På dette stadium av histotien antydet piken med all respelt at hun var hemmelig forlovet med den populære figuren som romanforfatterne og versesmedene kaller En Annen, og at et slikt giftermål ville gjøre så vel hennes hjerte som liv om til boss og intet annet enn boss - kort sagt etablere henne som en storaktør i farens bransje. Ikke før hadde den æverdige fader hørt dette, før han - en kald vinternatt, sies det - forbannet henne, og viste henne på dør."
Her invilger analysekjemikeren (som øyensynlig har et kritisk syn på Mortimers beretning) litt rødvin til knarkene, som nok en gang på mystisk vis som én mann skrur den sakte i seg med en pussig, nytende vri og utbryter i kor: "Fortsett endelig."

vår felles venn av Charles Dickens side 26

Veldig lang smakebit, men nødvendig for å få med seg mest mogleg av Dickens skrivemåte. Det første stykket er det hr Mortimer Lightwood som fortel, før analysekjemikaren (eller kelnaren) har i raudvin til fire personar som heile tida gjer alt på likt.

Gå her for å finne fleire smakebitar.

smakebit på en søndag juli 29. juli

Etter eg las ferdig boka eg har lese dei siste dagane i går, har eg nå teke til på ei bok som eg hadde lese litt over hundre sider i, men aldri fullført. Boka er ganske gammal, og forlaget er dessverre lagt ned for lenge sidan. Boka var litt treig og keisam i starten, men nå har ho tatt seg opp, og eg gler meg til å lese vidare.

Trur ikkje eg gidder å skrive av baksideteksten (og å finne den på nettet, nei). Derfor skriver eg bare smakebiten.

Sophia var taus. Hun følte seg plutselig kald, enda så varm solen var. Det var ikke bare krigstrusselen. Dieter hadde antakelig rett når han sa at de ikke ville slåss - Østerike hadde jo tross alt latt Tyskland få lov til å gå inn og ta over landet deres, og skulle man tro avisene, var de visstnok ganske fornøyd med det også. De jublet for Adolf Hitler da han kjørte inn i Wien og ringte med kirkeklokkene, ikke sant? Nei, det var forandreingen i Dieter som skremte henne. Han kunne vel knapt demonstrert følelsene tydeligere om han hadde sprunget opp og punktert luften med en Nazi-hilsen.

stemmer fra Fortiden av Janet Tanner, side 115

For å forklare litt rundt smakebiten, er det Sophia, bestemora til ein av hovudpersonane i boka, som tenåring under krigen (dette skjer i 1938) som her blir uroa over kjærasten Dieter og hans tydelige sympati med tyskarane. Han tok det nokså ille opp då ho spurte om krigen, og det er grunnen til denne scena her...

En smakebit på søndag er ein spalte Mari på bloggen flukten fra virkeligheten legg ut kvar søndag. For å sjå andre smakebitar kan du gå her.

iAdios!

ein smakebit på søndag 08. juli

Hei, hei. Nå har eg byrja å kome inn i rutinane igjen her på bloggen, og i tillegg har eg pussa bitte litt opp her på once upon a time, men ikkje så veldig. To sidemargar og litt andre namn på sidene osv. Veldig greit.

I dag kjem min smakebit i frå denne boka:

Byggmester Jørgen Haug trenger sceneforandring etter en opprivende skilsmisse. Han drar til Valdres for å sette opp en hytte og nyte fjellet i gnistrende høstfarger. Samtidig arbeider politiet med å oppklare et brutalt drap under et ran av en butikk på Fagernes.
For Jørgen blir idyllen kortvarig. Både bygdefolk og miljøvernere protesterer mot det nye byggefeltet, og snart finner han campingvognen veltet og ramponert og en av de innleide håndverkerne blir sporløst borte. Jørgen Haug skjønner at noen vil stanse byggingen. Med alle mulige midler. Er det en sammenheng med drapet på Fagernes?
Omgitt av usynlige og ukjente fiender opplever Haug sitt livs drama opp på fjellet.

Har ikkje kome lengre enn eit par sider endå, men eg har ein ganske god smakebit i frå prologen.

Pusten var en svak hvesing mellom tennene. Hvor hardt måtte man slå? Og hvor på hodet var det best å sikte. Mannen på steinen var stor og kraftig; var ikke det første slaget dødelig, var det ikke sikkert det ville komme en ny sjanse. I et glimt kom vissheten om at dette var et veiskille. 

mørkets ansikt av Jaran Dammann side 6

For å lese andre smakebitar og meir om ein smakebit på søndag kan du trykke på biletet nedanfor.

ein smakebit på søndag 1. juli

Heissann, hoppsann og fallerallera, nå er det juli igjen. Sommar! Og det betyr ferie og lesing. Eg må bare seie at nå har eg nettopp lese den beste boka heile året, og det er den smakebiten min er i frå i dag. Omtale kjem seinare.

Ingen vet hvem den gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv. Den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør.
Den unge Margaret Lea takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, handler om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?
Den trettende fortellingen byr på klassisk fortellerkunst – i slektskap med Dickens så vel som Brontë-søstrenes romaner.

Å, heilt alvorlig, kvifor hadde ikkje Gyldendal bilete av det omslaget som er på mi bok?

Uansett, smakebiten min i dag er i frå brevet Vida Winter sendte Margaret Lea, for å spørre om "miss Lea" vil vere biografen hennar. Synes Vida Winter er veldig reflektert og har mange interessante tankar, utan at eg alltid treng å vere einig i det.

Gutten fra Banbury Herald, ja. Han sa: "Miss Winter, fortell meg sannheten." Hva slags spørsmål er det?Jeg har opplevd at folk har funnet på all verdens  knep for å få meg til å løsne på tungebåndet, og jeg kjenner dem igjen på flere mils avstand. Men dette? Latterlig. Jeg mener, hva i all verden ventet han seg?

den trettende fortellingen av Diane Setterfield, side 15

Me kjører på med ein til smakebit, bare sidan det er første juni.

"Alle har en historie. Det er som med familier. Du vet kanskje ikke hvem de er, har kanskje mistet dem, men de eksisterer uansett. Dere glir kanskje fra hverandre eller du vender dem ryggen, men du kan ikke si at si ikke har dem. Det samme gjelder historier. Derfor," konkluderte hun, "har alle en historie. Når skal du fortelle meg din?"

den trettende fortellingen av Diane Setterfielld, side 315

Slå opp boka du les nå og finn eit lite stykke du kan dele med lesarane av bloggen din. Ikkje røp for mykje, men det er jo lov å gjere det litt spennande. Det er Mari på bloggen flukten fra virkeligheten som har laga det, og for å vere med kan du legge igjen linken på hennar blogg. For å sjå dagens smakebitar må du trykke på biletet ovanfor. 

ein smakebit på søndag 24. juni

God kveld, blei litt seint i dag, men det går då fint dfet òg. Idag har eg lese ut ei bok, og i tillegg byrja på ei anna. Boka eg les nå heiter brennende hjerter  og er skrive av den amerikanske forfattaren Simone Elkeles.

Luis Fuentes er en god gutt. Han har ikke den samme uroen i seg som storebrødrene Alex og Carlos. Luis er flink på skolen, morsom og godt likt,og drømmer om å bli astronaut.Men når han forelsker seg i en jente han absolutt ikke burde forelske seg i, trekkes han inn i en ny og farlig verden.Det livet han trodde gikk på skinner, tar en brå vending da han oppdager ting han helst ikke vil vite om sin egen familie. Det lyse sinnet til Luis mørkner.Er han en bad boy, han også – akkurat som brødrene? Er adrenalin-kickene han er så avhengig av, ikke lenger nok? Kommer han til å ødelegge alt han har oppnådd, bare på grunn av en jente og gjengen han så langt har klart å holde seg unna?

Eg har lese dei bøkene som tidligare har komme ut på norsk av Elkeles, og denne trur eg òg kjem til å like. Dagens smakebit kjem her:

Knærne synker ned i sanden, og jeg merker at de varme tårene begynner å renne igjen. Denne gangen tørker jeg dem ikke bort. Jeg bryter sammen og gråter, tenker på alle de store øyeblikkene jeg og Marco har hatt sammen, og ber om ta mensen bare er forsinket, og at jeg ikkje er gravid.

 Femten år og gravid har aldri vært planen.

brennende hjerter av Simone Elkeles, side 18

Slå opp boka du les nå og finn eit lite stykke du kan dele med lesarane av bloggen din. Ikkje røp for mykje, men det er jo lov å gjere det litt spennande. Det er Mari på bloggen flukten fra virkeligheten som har laga det, og for å vere med kan du legge igjen linken på hennar blogg. For å sjå dagens smakebitar må du trykke på biletet ovanfor. 

ein smakebit på søndag 10. juni

Heihei! Som alltid er siste dag i veka søndag, og med den dagen kjem en smakebit på søndag, og for min del litt eksamensnerver, sjølv om eg ikkje veit kva eg har kome opp i. Veldig spent.

I dag kjem min smakebit i frå denne boka:

Magnus Kjellner, lykkelig gift og far til to, forsvinner sporløst i Fjällbacka. Tre måneder senere blir han finnet myrdet, fastfrossen i isen. 

En av vennene hans, Christian Thydell, har fått anonyme trusselbrev i over ett år. Christian står foran sitt store gjennombrudd som forfatter, og på lanseringsfesten for romanen havfruen får han en ny trussel. Han bryter sammen og viser brevene til Eriva, som har hjulpet ham med manuskriptet. 

Christian vil ikke gå til politiet, men Erica smugler med seg et brev og viser det til Patrik. Hun er urolig for hva som kan skje. 

Patrik aner at det finnes en sammenheng mellom brevene og drapet på Magnus, og at sporene fører bakover i tiden. 

Eg gler meg skikkelig til å lese vidare i boka, og eg har blitt STOR fan av Läckberg. Dette blir det gildt å følge med på vidare.

Min smakebit i dag:

Først skjønte han ikke hva som hendte. Det var som om noen plutselig hadde satt opp en usynlig vegg rett foran ham. Han ble hengende med føttene i luften. Så tippet han framover. Instinktivt tok han seg for med hendene for å bremse fallet, og idet håndflatene traff bakken, forplantet smerten seg gjennom armene og helt opp til skuldrene. Etter det kom det en annen form for smerte. En sviende og brennde som fikk ham til å snappe etter luft. Han kikket ned på hendene. Begge håndflatene var dekket av et tykt lag med glasskår.

havfruen av Camilla Läckberg, side 220

Slå opp boka du les nå og finn eit lite stykke du kan dele med lesarane av bloggen din. Ikkje røp for mykje, men det er jo lov å gjere det litt spennande. Det er Mari på bloggen flukten fra virkeligheten som har laga det, og for å vere med kan du legge igjen linken på hennar blogg. For å sjå dagens smakebitar må du trykke på biletet ovanfor. 
Dessutan er alle som er med i dag med i trekninga om miraklenes tid eller en vannmelon, en fisk og en bibel. Heng dykk på!


Ha ein fin søndag vidare alle saman!!

smakebit på søndag 3. juni

Nå er det sommar, i alle fall i følge datoen. Og kanskje i følge vêret òg. I dag skal eg ikkje klage, for det trass i alt varmare enn det var veka som var.

Og med søndag kjem ein smakebit på søndag.

I dag kjem smakebiten min i frå denne boka.

Hvorfor har Erica Falcks mor tatt vare på en tysk medalje fra andre verdenskrig? Erica finner medaljen i en gammel kiste på loftet – sammen med morens dagbøker og en liten barnegenser med flekker av blod.


Hun oppsøker en pensjonert historielærer som har spesialisert seg på nazismen. Men mannen svarer unnvikende og oppfører seg underlig. Ikke lenge etter blir han funnet død. Hvorfor? I Tyskerungen er det Erica Falcks egne familiehemmeligheter som avsløres.

Til nå har boka vore litt spennande, men langt i frå dei andre bøkene av Läckberg sine opningar. Det har gått litt treigt, men nå byrjer det å få fart på seg.



Min smakebit i dag:

"Jeg forstår. Jeg forstår det veldig godt. Tro meg, ingen vet bedre enn jeg hvor viktig det er med røtter. Selv om det er døde ting som utgjør den forankringen. Og Erik forsto difinitivt det. Alle de tingene han samlet på- Alle fakta. For ham var de ikke døde. De levde, fortalte en historie, lærte oss noe."

tyskerungen av Camilla Läckberg, side 96

Slå opp boka du les nå og finn eit lite stykke du kan dele med lesarane av bloggen din. Ikkje røp for mykje, men det er jo lov å gjere det litt spennande. Det er Mari på bloggen flukten fra virkeligheten som har laga det, og for å vere med kan du legge igjen linken på hennar blogg. For å sjå dagens smakebitar må du trykke på biletet ovanfor. 


Ha ein fin søndag vidare!! 

ein smakebit på søndag

Søndag igjen og ein smakebit på søndag igjen. Ein smakebit på søndag er ei spalte Mari på flukten fra virkeligheten har kvar søndag, og for å komme til dagens innlegg trykkar du på biletet.

Nå er eg nettopp ferdig med a walk to remember av Nicholas Sparks, men har ikkje fått starta på ei ny, så smakebiten i dag kjem i frå denne boka.

Landon Carter would never have dream about of asking Jamie Sullivan out, but a twist of fate throws them together. In the months that follow, Landon breaks down Jamie's natural reserve and begins to get to know her - and to fall in love. But then he discovers that Jamie has a reason for not letting people close - a secret that will break his heart. 

Min smakebit:

I eventually reached Psalms, but somehow I knew this was what I was looking for. Everyone has heard the Twenty-thhird Psalm, which starts, "The Lord is my Sheperd, I shall not want," but I wanted to reas the others, since none of them were supposed to be more important than the others. 

Kanskje litt rar smakebit, men eg hadde lagt ein hugselapp på den sida, så då fann eg noko derifrå i staden for å leite vidare.
Eg har bestemt meg for at dette kan bli omtalen av boka og bare skrive litt kva eg syntes om henne i dette innlegget.

Ho var svært bra og hadde ei handling med meining og som er veldig hjartevarm. Eg elsker Jamie, jenta som er ein av hovudpersonane i boka. Ho verkar så livlig, men likevel så stille og rolig. Nicholas Sparks har verkeleg lagt ei perle av ei bok her.

en smakebit på søndag

En smakebit på søndag er noko Mari på bloggen flukten fra virkeligheten arrangerer kvar søndag. Du deler ein smakebit i frå boka du les utan å røpe for mykje, så legg du igjen linken her. 

I dag er min smakebit i frå denne boka:

If Sam Carrolhadn't shown up, she might have been able to get to her mother in time. Instead, Ally Everly finds herself at a funeral, mourning the loss of her beloved mother. She is dealt another blow when, a few hours later, she is sent from Tennessee to Main to become the daughter of Miss Beatrice Lovell, a prim woman with a faith Allie cannot accept. 


Poetry and letters written to her mother become the only things keeping Allie's heart from hardening completely. But then Sam arrives for the summer, and with him come many confusing emotions, both toward him and the people around her. As world war II looms, Allie will be forced to decide whether hanging on he past is worth losing her chance to be loved. 


Bilete frå Amazon. (bilete er linka)


Min smakebit.

"The moon is distant from the sea," Mama murmured, "and yet with the amber lands, she leads him, docile as a boy along appointed sands."
I turned to look at Mama, She was staring at the sky, a strange look on her face. She was so beautiful ... so light and delicate. 
I was confused. "Mama," I whispered, "we aren't at the sea." I'd never been tot eh sea, and I was quite sure she hadn't been in many, many years. 
Mama's lips upturned in a little smile. "That was Dickinson." She reached over and stroked my cheek. Her eyes had a faroff mist. "One day you'll understand, Allie. One day you'll be a great writer too."
"Is that what you want for me?" I whispererd. 
Mama nodded slowly, stroking my cheek. "Yes, my miracle. I want you to write and I want you to be happy."

Eg er sikker på at tårene kjem til å trille etterkvart. Til nå er boka kjempebra og ho er utrulig bra skriven. Anbefales.

ps. Omtale av the first wife av Emily Barr kjem snart. 

ein smakebit på søndag

Ein smakebit på søndag er henta i frå bloggen flukten i fra virkeligheten. Her tar du fram boka du les og deler eit avsnitt i frå ho, som ikkje avslører alt for mykje, men pirrar spenninga litt. Viss du vil sjå fleire smakebitar kan du gå her.

I dag er min smakebit henta i frå denne boka:

Mattia og Alice er på hvert sitt vis annerledes, og faller dermed utenfor. Mattia er en lynskarp gutt som håndterer tall med langt større letthet enn sosiale settinger. En dag blir hans psykisk utviklingshemmede tvillingsøster sporløst borte etter at Mattia forlater henne i parken for å gå alene i en barnebursdag.

Alice har en far som har store ambisjoner om at hun skal bli alpinstjerne. De planene blir det imidlertid satt en stopper for den dagen Alice blir utsatt for en skiulykke som gjør at hun blir halt.

Så skulle man tro at når disse to skakkjørte skjebnene møtes, så oppstår det både gjensindig forståelse og søt musikk. Så enkelt er det ikke. De har viljen, men ikke evnen. Akkurat dette er den unge italienske forfatteren – og fysikeren – en mester i å få fram. Han får meg til så inderlig å ønske at Mattia og Alice skal gå opp i hverandre. Men så er det det med primtallene, at de bare er delelige med seg selv og én. Dermed er Alice og Mattia tilsynelatende dømt til å være alene – også i tosomhet.

Tekst og bilete henta frå bok og samfunn

Smakebit

Om ikke Mattia allerede hadde skjønt at det var noe galt med søsteren hans, gjorde klassekameratene sitt ytterste for at han skulle bli klar over det. Da læreren i førsye klasse sa til Simona Volterra, for eksempel, at denne måneden var det hennes tur til å sitte ved siden av Michela, protesterte Simona med å legge armene i kors og si at ved siden av hun der vil jeg ikke sitte. 

Til nå er boka heilt greit, med eit lett språk å komme inn i og ei grei handling. Likevel er eg litt bekymra og skeptisk til at slutten ikkje er veldig spennande og fengande, men ein skal aldri dømme ei bok før me har lese henne.

ein smakebit på søndag

Ny smakebit i dag som det er søndag igjen. Som sagt tidligare så er det flukten fra virkeligheten som arrangerer dette. For å legge igjen ein link eller lese fleire smakebitar kan du gå her.

I dag er min smakebit i frå syersken fra Madrid

Samtidig som Sira Quiroga, den unge datteren til en syerske fra Madrid, forelsker seg hodestups i den karismatiske forretningsmannen Ramiro Arribas, blir hun kontaktet av faren, som hun aldri har møtt. Den aldrende Gonzalo Alvarado viser seg å være både rik og gavmild – og med ett er Sira en formuende kvinne, med en mann hun elsker.

Men da den samvittighetsløse Ramiro etterlater henne alene og pengelens i Tanger, er det slutt på hellet til Sira. Snart er hun tvunget til å ta opp sitt gamle yrke som syerske, for å få endene til å møtes. I mellomtiden har den spanske borgerkrigen brutt ut, og den flittige Sira får stadig nye kunder. Blant dem er Rosalinda Fox, en verdensvant engelsk kvinne med mange kontakter, og det tar ikke lang tid før Sira lever et risikabelt dobbeltliv, som syerske og britisk spion – i et Europa som vakler på randen av verdenskrig.

Syersken fra Madrid er en storslått og fargerik roman fra et av de mest dramatiske kapitlene i europeisk historie, som tar leseren med på en reise – fra det pro-nazistiske Madrid, via det kolonialistiske Marokko til det kosmopolitiske Lisboa under verdenskrigen – fylt med spioner, opportunister og flyktninger av alle slag.

omtale frå Gyldendal

Her er min smakebit:

- Ikke le du Paquito, det sies jo at latter tørker inn forstanden.

Han hadde knapt fullført setningen før moren til guttungen innskjøt:

Det er akkurat derfor hæren må gjøre opprør, for å få slutt på all fliringen, all lystigheten og all liderligheten som er i ferd med å føre Spania i undergangen...

Og der med virket det som om fredningstiden var over. De tre kvinnene på den ene siden og de tre kvinnene på den andre hevet de seks stemmene sine nesten samtidig i et hønsehus der ingen høørte hva noen sa, og alle skrek seg hese på sine egne skjellsord og uhyrligheter. Din innfule kommunist, din gamle skinnhellige hurpe, Lucifers yngel, surpadde, ateist, degenererte krapyl og mange titals andre ukvemsord som skulle rakke ned på den som satt midt i mot, føyk gjennom luften i en  kryssild av arrige skrik. 

frå side 101 i syersken fra Madrid 

Til nå er boka kjempefin, og av og til morosam som her. Later inntørker forstanden. Lo veldig godt då eg såg den setninga. Akkurat som hjemkomsten av Victoria Hislop foregår denne òg under den spanske borgarkrigen, men her er me ikkje så mykje midt inni, for nå er hovudpersonen i Marokko på andre sida av Middelhavet, men som me ser på smakebiten, er det mykje som foregår der òg, om kanskje litt meir internt. For kven visste vel før dei las denne boka at opprøret starta i Marokko, som tidlig blei sett under opprørararane?

ps, her kan du gå for å lese innlegget mitt om strøtankar om dei udødelige

ein smakebit på søndag

Ny smakebit i dag som det er søndag igjen. Som sagt tidligare så er det flukten fra virkeligheten som arrangerer dette. For å legge igjen ein link eller sjå meir kva det handlar om kan du gå her.

I dag er min smakebit i frå denne boka:

"Gloria vet ikke om Sandy - ikke at det er noe å vite - men jeg vil ikke at hun eller resten av familien  skal få vite om byrået."

Judith så ikke glad ut.

"Vær så snill, Judith." Han tok hånden hennes. "Jeg vil ikke trekke alle sammen gjennom alt dette enda en gang. Jeg vil bare prøve på egen hånd. Jeg er nødt til det."

Boka er til nå veldig spennande og eg gler meg til å lese vidare om Sandy og det som hendte henne.

Eg er sikker på at denne boka er ei som gjer det mykje å tenke på. På ein måte er det jo litt fantasy, men så er det jo ikkje det heller. Det kjem til å bli vanskelig å plasere denne boka under ein sjanger innanfor skjønnliteraturen.

Uansett, ha ein fin søndag vidare.