bok: Boticellis hemmelighet av Marina Fiorato

Vidunderlig frisk og levende, med en herlig respektløs heltinne er Botticellis hemmelighet en mesterlig kombinasjon av historisk intrige og romantisk eventyr.
I det fargerike 1400-tallets Italia møter vi den unge og vakre Luciana Vetra, som arbeider som modell på deltid og hore på heltid. Når hun blir spurt om å stå modell som gudinnen Flora i Sandro Botticellis maleri La Primavera, samarbeider hun gjerne – helt til kunstneren plutselig sender henne på dør uten betaling. Hun blir fornærmet og stjeler en uferdig versjon av maleriet – men det går ikke lang tid før hun finner ut at noen er villig til å drepe henne for å få det tilbake.

Vidunderlig, vakker og ein skikkelig pageturner er ord som kan beskrive dette meisterverket av ei bok!

Hovudpersonen Luciana gir først eit direkte skittent og umoralsk inntrykk på meg, som protistuert og florentinsk borgar. Å tilfredsstille menn er jobben, og penger er lønna ho får, som hjelper henne og "kollegaen" til å behalde huset sitt. Luciana er svært fiksert på kropp, utsjånad og hår i byrjinga av boka, noko som sikkert er naturlig når du tenker på yrke og kva ho lever av. Det som sjokkerer meg mest i møte med henne er den unge alderen hennar. 

Historia startar svært raskt og går rett på sak. Luciana har blitt tilbudt jobben som modell for Botticellis Primavera (våren) gjennom kunden Bembo. Det er på dette punktet i forteljinga lesaren kanskje blir vekka mest opp, for det står klart og tydelig at Botticelli og maleriet har noko med heile handlinga å gjere, og derfor er det dyktig å dra fram dette så fort. 

På veg til Botticelli passerer Luciana klosteret i Firenze, og med det ein annan som er med på å dra forteljinga, bror Guido, ein av dei få som er uanfekta av Lucianas utsjånad og hennar direkte framtoning. Men òg han er direkte mot henne i denne delen av boka. Og han tilbyr henne ein stad å vere om det ein gong var nokon ho skulle trenge å verne seg mot, noko som blir høyrt. 

Besøket hjå Botticelli går glatt, heilt fram til ein liten skjebnesvanger replikk i frå Luciana si side, som skal vise seg at er farlige ord. Etter å ha måla ferdig andletet til Luciana, ber Botticelli henne om å gå, utan betaling, men Luciana gir seg ikkje så lett. Dristig som ho er, stjel ho ei veldig forminska, uferdig utgåve av måleriet, og dette set alt i gang. I fare for å bli drepen, utan at ho veit kvifor, søker Luciana bror Guido opp i klosteret, og saman legg dei ut på si livs reise, for å finne løyndommen bak måleriet. 

Kunst er veldig sentral i denne boka, og tolkninga av Primavera (våren) var veldig interessant. For å vise korleis dette berømte bilete ser ut, har eg lagt det til i dette innlegget. 

Det er fantastisk å sjå bilete, og eg har sett det sjølv i Firenze. Det finnes mange teoriar og tolkningar på bilete, noko eg gjerne trur. Det skal vere eit av dei måleria med flest forskjellige tolkiningar, og ei av desse byggjer boka Botticellis hemmlighet på. Nå tvilar eg på at dette skjedde og at det er bodskapet i biletet, for personar i boka er ikkje personar som verkeleg har vore til, men unntak av dei forskjellige herskarane i Italia på den tida. Og sjølvsagt Botticelli, Da Vinci og paven. 

Nokre tolkningar og namn er det kanskje vanskelig å følge med på, men du treng ikkje å frykte at du ikkje forstår noko, for til sjuande og sist blir alt godt forklart, og det er lett å forstå ettersom at Luciana ikkje kan vere den i verda med størst hjerne. Det i motsetning til den veldig lærde bror Guido, som bruker uttrykk som til og med lesaren må få forklart. Frykt ikkje, Luciana treng forklaring på ord, så me får forklaringa. 

Skildringane er svært gode, og orda eg skreiv rett under baksideteksten her opp burde ha stått som ei forsikring på det nydelige omslaget som preger boka. Kjolen på omslaget, mest sannsynlig Lucianas, er nydelig, og passar veldig til å prege bokas omslag. Og eg har veldig lyst på ein slik kjole sjølv, men dessverre strekker nok ikkje syeigenskapane mine lenger enn til å vite korleis eg stikk ei nål gjennom stoffet. 

Først såg det ut til at boka var prega av skrivefeil, men nei, det var bare talefeil i frå Lucianas side, som raskt blei retta opp av bror Guido. Bare ein liten glipp i skrivinga, som det ikkje er noko å seie på. 

For de som ikkje er veldig svake for renessanse og kunst og Italia på 1400-talet, kan nok denne boka verka litt keisam av og til, men det er ikkje bare for kunstinteresserte. Tvert i mot har Fiorato meistra å lage eit verk som kan bereknast på fleire enn bare dei som er interesserte i renessanse og kunst. Du treng ikkje ein gong å vite noko som helst om kunst for å henge med, men total uinteresse for renessanse og kunst er nok ikkje det boka bør bli møtt med. 

drivande god artikkel

Fann nettopp ein veldig god artikkel om sosiale nettverk i lokalavisa som er både tankevekkande og interessant. Anebfaler å lese denne!

ensomhet av Frank Tore Tjørhom

«Gjør Facebook oss mer

ensomme?» spør Stephen Marche i en artikkel han har skrevet i Atlantic Magazine. Han mener at sosiale medier som for eksempel facebook og twitter gjør oss ensomme. 

Det høres jo helt latterlig ut, tenker jeg med en gang jeg leser det, verden har aldri vært så liten som den er akkurat nå. På den annen side merker jeg meg noe interessant; som regel, når jeg vil spørre noen om noe, sjekker jeg først om de er pålogga Facebook, for så å sende de en melding der, i stedet for å oppsøke dem personlig. 

I dette tilfellet

har Marche rett, jeg unngår på sett og vis å snakke direkte med personen - jeg sitter isolert, for meg selv, langt unna mennesker, og jeg ser på personen jeg vil kontakte via den lysende MacBook-skjermen min. Jeg tar kontakt; på avstand. 

En lignende semi-filosofiskåpenbaring skjedde meg en forleden søndag, da jeg og de jeg bor sammen med satt i stua. Jeg kikket opp fra den tidligere nevnte MacBooken, og kom plutselig på at vi alle sammen hadde sittet rundt det samme bordet i nesten en time uten å si et eneste ord. 

Stephen Marche har også

med en noe ironisk historie i artikkelen sin, om Yvette Vickers: amerikansk B-filmskuespiller, playboy-modell og sanger. Hun ville blitt 83 år i fjor sommer, men det er ingen som vet nøyaktig hvor gammel hun var når hun døde. 

Når jeg slår henne opp på Wikipedia, står det med bekreftende bokstaver svart på hvitt: «Yvette Lola Vickers (26. august, 1928 - cirka 2010)». Dette er fordi legen som obduserte henne fastslo at hun hadde vært død i nesten et år da en av naboene fant henne død i sitt eget hjem. Kroppen hennes var nærmest mumifisert, siden den lå nær en varmeovn. Det ironiske med det hele er at hun var kjent som et skrekkfilm-ikon. 

Det viste seg at Yvette Vickers, etterhvert da karrieren hennes var over, fikk et mindre og mindre nettverk av venner rundt seg. Hun hadde ingen barn, var ikke gift og gikk ikke i noen religiøs menighet eller lignende. Det viste seg at hun i månedene før hennes død ikke hadde ringt til noen venner eller familiemedlemmer, men derimot ringt til fans som hadde funnet henne via filmkonferanser og nettsider. 

Yvette Vickers ble mer kjent for sin skrekkfilmaktige død enn for livet som B-kjendis - hun gikk fra å være et skrekkfilmikon til å bli et ikon på ensomhet. 

Det er kanskje dumt

av meg å kritisere Facebook. Egentlig er jeg veldig takknemlig for teknologien vi har i dag, og hvis du som leser vil, kan du godt se på det som det nostalgiske anfallet til en gutt som vokste opp på det glade 90-tallet. 
M 
en sosiale medier har enten vi vil det eller ikke avslørt noe: En forbindelse i et sosialt nettverk er ikke det samme som et mellommenneskelig personlig vennskap. 

Av og til er det viktig å huske på å glemme seg selv en stund - og logge av

bok: skyggelandet av Alyson Noël

Bok nummer 3 i den populære De udødelige-serien endelig i pocket!
Ever og Damen har reist igjennom utallige tidligere liv, og kjempet mot verdens mørkeste fiender – så de kan være sammen for alltid. Men idet de endelig er i ferd med å oppnå sin etterlengtede skjebne, rammes Damen av en kraftig forbannelse – som kan ødelegge alt. Nå kan en eneste berøring av hverandres hender eller lepper føre til en brå død, og kaste Damen inn i Skyggelandet. I desperasjon etter å oppheve forbannelsen og redde Damen, fordyper Ever seg i magien, og hun får hjelp fra uventet hold i en surfer ved navn Jude.Selv om Jude og Ever akkurat har møtt hverandre, føler hun at det er noe svært kjent med ham. Til tross for den voldsomme lojaliteten hun føler overfor Damen, føler hun seg tiltrukket av Jude, en grønnøyd, gyllen gutt med magiske talenter og mystisk fortid. Hun har bestandig tenkt på Damen som sin tvillingsjel og eneste kjærlighet – og hun lever fortsatt i denne troen. Men i det Damen blir dratt vekk for å redde dem, blir Evers forhold til Jude sterkere, og kjærligheten til Damen settes på prøve som aldri før.

Etter å ha lese blå måne i fjor juni, var eg heilt ferdig med alt som heite Ever, Damen og Roman. Fullstendig ferdig. Var skikkelig lei. Men så manna eg meg opp og tenkte: "Går ann å prøve." Nå skal eg ikkje seie at eg ikkje hadde greidd meg utan boka i det heile tatt, at ho snudde på ALT! Nei, det var ingen suksess, men heller ikkje noko stort nederlag. 


Heile boka byrjar med at Ever og Damen absolutt ikkje kan røre kvarandre, hud mot hud. "stakar." Og Ever fortel Damen om skyggelandet, for han veit det ikkje endå. Og så går resten av boka ut på å finne motgift, pleie venskapet og å unngå å bli forelska i andre. I korte trekk. Og så lurer Roman bak alt saman. 


Nei, ingen pageturner! Eg er ingen av fan av udødelig, perfekte, nydelige, pene, smarte, forelska personar som går gjennom ild og vatn for kjærasten. Damen og Edward er ikkje mine favorittar. Og eg hadde veldig lyst til at Ever bare skulle seie: "Farvell, Damn. Hallo Jude." Okay, ikkje heilt det, men Damen er verkeleg ikkje den beste kjærasten nokon kan ha synes eg. 


Min skepsis til fantasy-bøker er grunna blå måne-fiaskoen. Heile grunnen til at eg nesten aldri les andre fantasy-bøker enn dei eg allereie kjenner, og eg veit ikkje om eg kjem til å lese vidare i denne serien, men mest sannsynlig, ja, eg kjem til å lese vidare i denne serien. Boka snudde det litt opp ned, og eg har kikkea bakpå dei andre. Eg har snikkikka faktisk, så eg har litt lyst.

ein smakebit på søndag 08. juli

Hei, hei. Nå har eg byrja å kome inn i rutinane igjen her på bloggen, og i tillegg har eg pussa bitte litt opp her på once upon a time, men ikkje så veldig. To sidemargar og litt andre namn på sidene osv. Veldig greit.

I dag kjem min smakebit i frå denne boka:

Byggmester Jørgen Haug trenger sceneforandring etter en opprivende skilsmisse. Han drar til Valdres for å sette opp en hytte og nyte fjellet i gnistrende høstfarger. Samtidig arbeider politiet med å oppklare et brutalt drap under et ran av en butikk på Fagernes.
For Jørgen blir idyllen kortvarig. Både bygdefolk og miljøvernere protesterer mot det nye byggefeltet, og snart finner han campingvognen veltet og ramponert og en av de innleide håndverkerne blir sporløst borte. Jørgen Haug skjønner at noen vil stanse byggingen. Med alle mulige midler. Er det en sammenheng med drapet på Fagernes?
Omgitt av usynlige og ukjente fiender opplever Haug sitt livs drama opp på fjellet.

Har ikkje kome lengre enn eit par sider endå, men eg har ein ganske god smakebit i frå prologen.

Pusten var en svak hvesing mellom tennene. Hvor hardt måtte man slå? Og hvor på hodet var det best å sikte. Mannen på steinen var stor og kraftig; var ikke det første slaget dødelig, var det ikke sikkert det ville komme en ny sjanse. I et glimt kom vissheten om at dette var et veiskille. 

mørkets ansikt av Jaran Dammann side 6

For å lese andre smakebitar og meir om ein smakebit på søndag kan du trykke på biletet nedanfor.

framtidige favorittar - amerikansk litteratur

Nå er det veldig lenge sidan eg har deltatt på fremtidige favoritter, men i dag blir det. Når det er sommar, har du plutselig litt meir tid til å vere med på slikt. I dag har eg tatt ein gjennomgang over alle bøkene i kottet (ja, eg veit, stakkar bøker som ligg der inne, men bokhyllene er fulle, og ein stad må eg oppbevare dei òg), og i tillegg handskrive lister over bøkene alfabetisk etter forfattarens etternamn. Kan ikkje kvitte meg med dei endå, særleg frøken detektiv er umogleg å gi frå seg. Halle min, kan aldri gi i frå meg min favorittserie på barnskulen.

Uansett, i dag har eg bestemt meg for å skrive om nokre framtidige favorittar som amerikanske forfattarar har skrive.

Kathleen Grissom: tilbake til Tall Oaks

Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie. Syv år gamle 

Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. 

Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. 

Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare.Tilbake til Tall Oaks er en gripende pageturner av en roman som stiller mange spørsmål og som utforsker meningen med familie, kjærlighet og lojalitet.

tekst og bilete frå Cappelen Damm sine nettsider. 

Kathleen Grissom
Forfattaren av tilbake til Tall Oaks er opprinnelig i frå Canada, men bur nå i New Jersey. Ho elsker bøker, og den første romanen hennar (the kitchen house) kom ut i 2010. Nå skriv ho på sin andre.

kjelde

Denne boka gler eg meg verkeleg til å lese. Veldig interessert i alt som har med løyndommar, forhold mellom svarte og rike og amerikansk historie å gjere. Og denne pirra meg skikkelig! Det einaste er tittelen. Den er bitte litt feil, for the kitchen house som den opprinnelig heiter, høyres så mykje betre ut, men kjøkkenhuset hadde vore heilt feil igjen. Får bare unngå å tenke for mykje på det.

Hilary Jordan: Mississippi

MISSISSIPPI, 1946. Byjenta Laura McAllan flytter med ektemannen Henry og de to små døtrene deres til en avsides plantasje i Mississippi-deltaet. Henry elsker jorda, men Laura sliter med å finne seg til rette på landet og med sin hatefulle svigerfar. 

Da Henrys bror Jamie og den svarte forpaktersønnen Ronsel vender hjem fra krigen, endrer livet seg. I Jamie finner Laura en som ser henne, en som forstår. Også Ronsel finner en venn i Jamie. Men i et lokalsamfunn preget av dyp rasisme er det vanskelig å være forsiktig nok. Snart trår Ku Klux Klan ut av skyggene. 

Mississippi er en uhyre sterk og gripende roman om forbudt kjærlighet, vennskap og hat i et Sørstatene forut for Barnepiken og Bienes hemmelige liv. Boken berører og opprører, og har vært en internasjonal bestselger siden den først kom ut i 2009. 

Bilete og tekst frå Pax forlag si nettside.

Hillary Jordan

Hillary Jordan debuterte med boka Mississippi i 2009, og i 2012 kom ho ut på norsk på Pax Forlag. Boka har blant anna vunne The Bellwether Price For Fiction. Før ho debuterte med boka var ho tekstforfattar.

kjelde

Denne er i frå nokre århundre seinare, men likevel, framleis interessert. Alt med raskeskilje i USA på 1900-talet er kjempeinteressant. Midt inni den kalde krigen og alt, har USA i tillegg dette problemet. Liker foresten tittelen veldig godt.

De foreldreløse tvillingjentene Julie og Janice Jacobs vokser opp hos sin tante Rose i USA. Da tanten dør, arver Janice alt − Julie må nøye seg med nøkkelen til en bankboks i den italienske byen Siena. Men Julie får også et brev som forteller at bankboksen skjuler en godt bevart familiehemmelighet.
Snart befinner Julie seg i Siena, og i skrinet, som har tilhørt moren, finner hun dokumenter om foreldrenes forskning på den gamle tragedien Romeo og Julie. Det viser seg at scenen for tragedien opprinnelig utspant seg i Siena og ikke i Verona som i Shakespeares versjon, og historien er hentet fra virkelige begivenheter som utspant seg i 1340 mellom to innflytelsesrike familier. Det viser seg også at Julie er etterkommer av den Giulietta hvis kjærlighet til en ung mann ved navn Romeo inspirerte Shakespeare til hans udødelige tragedie.
På sin farefulle jakt etter ytterligere svar støter Julie på etterkommerne av de familiene som satte middelalderens Siena på hodet, og hun innser at det fremdeles hviler en forbannelse over de to stridende slektene. Og; hun er selv dens neste offer. Den eneste som kan redde Julie fra hennes forutbestemte skjebne, er Romeo. Men hvor er han? Hvem er han?
Julie er et medrivende moderne eventyr som spenner fra 1300-tallets Siena til det 21. århundrets Italia og USA.

Bilete og tekst frå Gyldendal sine nettsider

Anne Fortier

 Forfattaren bak denne forfattaren er faktisk opprinnelig dansk, men ho emigrerte til USA i 2002 for å jobbe med film. Julie er debutromanen, og hovudpersonen Julie skal vere inspirert av Fortiers mor, som såg på Verona som sin sanne heim. Og så oppdaga ho Sienna.

Kjelde. 


Eg har aldri lese Romeo og Julie, men eg kan særtrekka i historia. Derfor elsker eg bøker inspirert av Shakespears skodespel om paret som ikkje kan få kvarandre. I tillegg såg eg nettopp filmen letters to Juliet, som ikkje omhandlar det same i det heile, men likevel fekk den meg skikkelig interessert i historia.

Dette var dagens framtidige favorittar. Personen bak dette er bokelskerinnen  og dagens innlegg er her. Der kan du finne meir info og andre bidrag. Ha ein fin fredag vidare.

bok: den trettende fortellingen av Diane Setterfield

Ingen vet hvem den gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv. Den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør.

Den unge Margaret Lea takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, handler om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?

Den trettende fortellingen byr på klassisk fortellerkunst – i slektskap med Dickens så vel som Brontë-søstrenes romaner.

Kan ikkje forstå at eg ikkje har oppdaga denne boka tidligare. Margaret Lea og Vida Winter er verkeleg to personar eg likte å bli kjent med. Dei er begge veldig mystiske og løyndomsfulle. Då eg var ferdig med boka, og hadde lese siste side, kom eg fram til at eigentlig visste eg ikkje særleg mykje om utsjånaden til Margaret Lea, men for ein gongs skuld iriterte eg meg ikkje, for det var lagt opp slik.


Boka er skriven på ein heilt fantastisk måte, og bare ein driven forfattar kan skrive på denne måten. Skildringane til Vida Winter av fortida er storslagne, og eg levde meg skikkelig inn i det ho fortalte Margaret Lea. Historia til Vida Winter er skikkelig fascinerande, og strukturen i boka kunne ikkje vore betre. 


Beste historiske romanen, beste boka eg nokon sinne har lese. Ho hoppar forbi Harry Potter, verten, jenteloven, perfekt kjemi og alle bøkene eg har lese. Omslaget er nydelig og mystisk, og kven ville ikkje ha plukka opp denne, viss dei hadde sett ho i ein bokhandel. 


Eg får meg ikkje til å skrive meir, for eg vil ikkje røpe for mykje. Det einaste eg kan seie, er at eg anbefaler dykk alle å lese denne! 

oppsumering juni

Juni har ikkje vore årets beste lesemånad, men åtte bøker er ikkje er så veldig gale det heller då. Og eg denne månaden lese verdas best skrivne bok, etter mi meining, nemlig den trettende fortellingen som det skal komme omtale av snart. Og i tillegg har det jo blitt med ein biografi òg.

Bøker leste i juni
åtte leste
-tyskerungen av Camilla Läckberg
- predikanten av Camilla Läckberg
- havfruen av Camilla Läckberg
- hun vil jo ikke dø - historien om Ragnhild av Siren Henschien
- fyrvokteren av Camilla Läckberg
- the last song av Nicholas Sparks
- brennende hjerter av Simone Elkeles
- den trettende fortellingen av Diane Setterfield


Kjønn
I nokre av bøkene er det fleire hovudpersonar, og i mange av bøkene er det dei same. Likevel tel eg med i frå kvar einaste bok. 


8 menn/9 kvinner - fytti, har eg byrja med likestilling eller? Dette er faktisk bare heilt tilfeldig!


Land etter forfattar
Sverige: Camilla Läckberg
Noreg: Siren Henschien
USA: Nicholas Sparks, Simone Elkeles
Storbritania: Diane Setterfield


land forfattarane tok meg med til
Noreg, Sverige, Dannmark, USA, England


Favortittperson
Will, Margaret Lea eller Ronnie


Bøker eg ikkje fekk lese
Ingen!


Mål vidare ligg på sida solskinsmål.

ein smakebit på søndag 1. juli

Heissann, hoppsann og fallerallera, nå er det juli igjen. Sommar! Og det betyr ferie og lesing. Eg må bare seie at nå har eg nettopp lese den beste boka heile året, og det er den smakebiten min er i frå i dag. Omtale kjem seinare.

Ingen vet hvem den gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv. Den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør.
Den unge Margaret Lea takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, handler om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?
Den trettende fortellingen byr på klassisk fortellerkunst – i slektskap med Dickens så vel som Brontë-søstrenes romaner.

Å, heilt alvorlig, kvifor hadde ikkje Gyldendal bilete av det omslaget som er på mi bok?

Uansett, smakebiten min i dag er i frå brevet Vida Winter sendte Margaret Lea, for å spørre om "miss Lea" vil vere biografen hennar. Synes Vida Winter er veldig reflektert og har mange interessante tankar, utan at eg alltid treng å vere einig i det.

Gutten fra Banbury Herald, ja. Han sa: "Miss Winter, fortell meg sannheten." Hva slags spørsmål er det?Jeg har opplevd at folk har funnet på all verdens  knep for å få meg til å løsne på tungebåndet, og jeg kjenner dem igjen på flere mils avstand. Men dette? Latterlig. Jeg mener, hva i all verden ventet han seg?

den trettende fortellingen av Diane Setterfield, side 15

Me kjører på med ein til smakebit, bare sidan det er første juni.

"Alle har en historie. Det er som med familier. Du vet kanskje ikke hvem de er, har kanskje mistet dem, men de eksisterer uansett. Dere glir kanskje fra hverandre eller du vender dem ryggen, men du kan ikke si at si ikke har dem. Det samme gjelder historier. Derfor," konkluderte hun, "har alle en historie. Når skal du fortelle meg din?"

den trettende fortellingen av Diane Setterfielld, side 315

Slå opp boka du les nå og finn eit lite stykke du kan dele med lesarane av bloggen din. Ikkje røp for mykje, men det er jo lov å gjere det litt spennande. Det er Mari på bloggen flukten fra virkeligheten som har laga det, og for å vere med kan du legge igjen linken på hennar blogg. For å sjå dagens smakebitar må du trykke på biletet ovanfor. 

bøker: "havfruen" og "fyrvokteren," begge av Camilla Läckberg

Det er lenge sidan eg las desse, og derfor blir det bare to små innlegg.

havfruen av Camilla Läckberg

Christian har nettopp gitt ut si første bok, havfruen, og lanseringsfesten står for døra. Men midt i festen får Christian eit trusselbrev, eit i ei lang rekke sidan han byrja å skrive boka. Dette, saman med at hans beste kamerat og tobarnsfaren Magnus nettopp har blitt funne drepen, etter å ha vore borte i tre månadar, får Tanumshede politi til å byrje å lure. Men for å finne svaret på mysteriet, må dei leite bakover i tida.

Boka var nervepirrande, og skrekkelig spennande. Likevel var det noko som mangla, og eg visste kven som var skyldig allereie før boka var halvvegs. Ho var god, men ikkje i nærleiken av ulykkesfuglen, steinhuggeren og englemakersken. 

For å finne ut meir om boka kan du gå her, på Gyldendals nettsider. 

fyrvokteren av Camilla Läckberg

Ein mann blir funnen myrda i sin eigen bolig, og ingen har sett noko. Det einaste politiet veit er at han var ut på øya Gråskär, for å besøke ein gammal barndomskjærast, rett før han blei skoten. Kva har skjedd? Er det barndomskjærasten som har myrda han, eller er det personar frå fortida som har kome tilbake? Og kva er grunnen til at ingen veit særlig mykje om han?

Fyrvokteren kjeda meg skikkelig, og grunnen var kanskje at då eg byrja å lese, var eg grådig lei Läckberg, men for å ha lese alle åtte, måtte eg lese denne òg. Den fenga ingenting før slutten, og eg syntes ikkje komplottet denne gongen var interessant nok. Sorry, Läckberg. Denne gongen var det ikkje meg du appelerte til.

For å finne ut meir om boka kan du gå her på Gyldendals nettsider. 

Oppsummering halvåret januar til juni 2012

Tid for ei lita oppsummering av halvåret med bøker, kvardagsliv og anna. Eg byrjar med bøker og held fram med litt andre ting som har skjedd sidan antar 2012.

For det første har historiske romanar fenga meg veldig. Eg har ikkje klart å bestemme meg for kvifor ei bok eg likte best, men den verste boka var heilt klart et siste farvel av Carol Ann Lee. Og den beste...hm...tre bøker som er veldig nære den "prisen." Øya av Victoria Hislop, søstrene Boleyn av Philippa Gregory og den glemte Hagen av Kate Morton. I tillegg var orkideenes hemmelighet ei nydelig bok eg ikkje kunne legge i frå meg. I tillegg fekk hjemkomsten av Victoria Hislop og syersken fra Madrid meg til å bli veldig interessert i den spanske borgarkrigen, og hjelpte meg til ein sterk karakter i norsk og samfunnsfag i ein tverrfaglig tekst på skulen.

Når me først er på temaet "bøker for vaksne," så er vel krimmen eg har lese noko som bør nemnast. Det heile byrja med Mons Kallentoft, ein svensk krimforfattar eg hadde lurt på om eg skulle lese litt av, og slik blei det. Første boka var sommerdøden, og ho var fantastisk bra, utanom litt fordommar og slikt. (Omtalen min kan de jo lese her. :D) Eg haldt fram med vårlik, andre boka i serien, i tilegg til at eg las presteskapet i byrjinga av april.Så kom den tredje boka til Kallentoft. Den beste norske var heilt klart på direkten av Anne Cecilie Remen, lese i byrjinga av mai, og den beste svenske var englemakersken som eg las i siste halvdel i mai, og som har gjort at eg på under ein månad har lese alle dei åtte bøkene av Läckberg. Best var nok på direkten eller englemakersken, i tillegg til at eg fekk stor fascinasjon for Johan Theorin etter skumringstimen som eg las midt i mai.

Det har blitt ein del færre ungdomsbøker enn vanlig. Til nå er det tre ungdomsbøker som har blitt lese, men desto fleire "feel-good-bøker" eller litt sånn romantikk og drama utan så mykje anna, i tillegg til bøker som et sted i nærheten som er litt på kanten til "feel-good." Den beste ungdomsromanen har heilt klart vore tretten gode grunner av Jay Asher, som i tillegg er svært vekkande og rørande, i motsetning til hallo elsk meg da, som er meir typisk ungdomsliteratur med drikking, banning og sex.

Det har blitt fem engelske bøker til nå. To er veldig "feel-good." the making of Us var ei bok eg kjøpte i Italia, og merkelig nok likte eg henne. The first wife har nok meir spenning i seg, men ein STOR dose romantikk. Nicholas Sparks er ein ny favoritt etter at eg har lese a walk to remember i mai og the last song  nå i juni. Engelsk er det kjempegildt å lese.

I mindretal denne våren ligg biografiar og psykologiske thrillarar, i tillegg til fantasy. Før jeg sovner av S. J. Watson var oppsiktsvekkande og rørte meg skikkelig. Som den einaste psykologiske thrillaren denne våren, var boka svært spennande med ei god handling og ein slutt du ikkje kunne tenkt deg. Jeannette Walls' sjølvbiografi var veldig god, men trist, og det er noko vedig sårt over historia til forfattaren, som nettopp har kome med si andre bok på norsk om bestemora. Hun vile jo ikke dø - historien om Ragnhild var ei tøff bok om ei jente som var eit år eldre enn meg og døydde av ein overdose femten år gammal i Bergen. Den boka las eg i juni, og eg har aldri lese noko liknande. Fantasy-boka eg har lese var smaragdgrønn, siste bok i serien til Kerstin Gier, og ho var kjempebra, og går inn på lista som "heldig bok," sidan eg nesten aldri les fantasy, men nå i sommar skal eg til på både skygelandet og flukten, noko som skal bi gøy, forhåpentlig vis.

Av andre ting som har skjedd, blei eg veldig glad då kronprinsesse Victoria og Daniel fekk Estelle 23. februar. Denne våren har det vore skikkelig mykje å gjere på skulen, i tillegg til mykje ferie, og ein skitur med skulen, og nå kan eg stå skikkelig på slalom. I påsken var eg på hyttetur med tante og tante og onkel og lillsøster og to søskenbarn og koste meg i fjellet, og etterpå var det til Milano i nokre dagar. Kjempegilt å endelig få komme til Italia. Skikkelig fint der nede, men nå i ettertid tenker eg at eg likte eigentlig Firenze betre enn Milano.
1. mai i år, som de sikkert har fått med dykk, døydde Alexander Dale Oen, og sidan eg ikkje har sagt det før, GIGANTISK sjokk at min favorittidretsutøvar plutselig var død. I tre år gjekk eg på svømming, og eg syntes det var kjekt å følgje med på kor godt han gjorde det. Etter 22. juli 2011 har eg alltid hatt STOR respekt for han, og det var eit stort ønske hjå meg at han blei kåra til "årets idrettsutøver 2011" på idrettsgallaen i januar 2012, og det blei han. Derfor var et fryktlig trist då han døydde, og eg kan framleis ikkje heilt tru det.
Nå nettopp har eg fått mitt første vitnemål etter å ha gjort ferdig ungdomsskulen, og det såg jo ikkje så aller verst ut heller. Nå er eg klar for ferien med nye bøker og ny motivasjon for å lese. EM går jo, og sjølv om eg ikkje er veldig interessert, heier eg på Tyskland, og håpar på Spania og Tyskland i finalen.
Veninna mi, som hadde bursdag i går (HAPPY BIRTHDAY TO YOU <3), fekk reisen hjem av meg, og eg har fått melding om ta boka var bra og at ho ikkje greidde å legge henne frå seg, så då traff eg i alle fall med den gåva. =)

Mange sommarklemmar og helsingar,
Mai Lene

ps. bøker, jordbær, is og kaffi er ein GOOOOOOOD kombinasjon.