oppsummering lesemånaden juli

Tida fyk forbi, og av til sit du bare og tenker wow, går verkeleg tida fortare nå enn før, eller verker månadar, veker og dagar kortare til eldre du blir? Sju månadar uti juli, eg har fått jobb på Ark kvadrat (ikkje fast, men tilkalling), og eg har lese meir enn det eg har gjort tidligare somrar. Eg ligg nå oppi 17 bøker frå 1. juni til 31. juli, og eg er storfornøgd. Litt færre enn i fjor, for i fjor las/høyrte eg atten bøker bare i juni, men eg føler at eg har fått mykje betre utteljing dette året av den grunn at bøkene har vore betre og lengre.

Dette er bøkene eg las nå i juli:

Det blei gjort ein feil då eg trykka "lag kollasj" på Picasa, så to av omslaga blei litt rare. Og det blei litt lita skrift...

• skyggelandet av Alyson Noël
• åpne sår av Gillian Flynn
• Botticellis hemmelighet av Marina Fiorato
• jenta på klippen av Lucinda Riley
• Karitas av Kristin Marja Baldursdóttir
• stolthet og fordom av Jane Austen
• tilbake til Tall Oaks av Kathleen Grissom
• fruen av Saronno av Marina Fiorato
• stemmer fra fortiden av Janet Tanner

Det var fire av desse som var solskinsmål, noko som resulterer at eg bare har to igjen. Eg fekk nettopp den eine boka igjen på lista, og var forholdsvis glad, då eg såg på storleiken, kor langt eg hadde kome gjennom måla mine. 

Skyggelandet var som fantasybøker flest: fantasy! Åpne sår derimot, som det bare kom omtale av på what a feeling, ein psykologsik thriller, der ikkje bare handlinga, men HOVUDPERSONEN var spennande. At den forfattaren kunne få til ei så god bok. Fytti katta. Eg var sikker på at eg visste kven som stod bak ugjerninga, men SURPRISE. 

Botticellis hemmelighet fekk ein av tidenes lengste omtalar på denne bloggen, og med god grunn. Elska boka, og nå lurer eg på om det er den trettende fortellingen eller Bottticellis hemmelighet som ligg øverst på lista. Karitas kan eg seie med ein gong var ei bok eg ikkje likte særleg, men etter ein nedtur er det gildt med fleire oppturar. Jane Austens berømte verk om Bennetsøstrene og mr Darcy var ein god klassikar eg ikkje kan forstå eg ikkje har lese før. Tilbake til Tall Oaks var ekstremt interessant, og haldt lenge på spenninga. Fruen av Saronno var mest romantikk, og lite av det eg gleda meg til. Altså både òg i denne månaden. 

Kjønn

Ni jenter, utan nokre gutar til selskap. Å nei, likestilling, kor blei du av?

Land etter forfattar

USA: Kathleen Grissom, Alyson Noël, Gillian Flynn

Storbritania: Jane Austen, Janet Tanner, Marina Fiorato

Island: Kristin Marja Baldursdóttir

Irland: Lucinda Riley

Land forfattarane tok meg med til

Noko av det beste ved å lese er sjølvsagt å kunne bli tatt med andre stader enn der du eigentlig her, og denne månaden har det blitt litt farting i fantasiverda...

Storbritania, Irland, Island, Australia, USA og Italia. 

Favorittperson

Eg kan herved røpe at favorittpersonen min denne månaden er ei jente. Og denne jenta er i frå eit av landa ovanfor her. Faktisk er det fleire jenter. Elisabeth Bennet, Luciana (frå Botticellis hemmelighet) og Camille. (frå åpne sår). Og kanskje òg Grania i jenta på klippen og Jane Bennet og Aurora frå jenta på klippen. Det går ikkje an å bestemme seg. 

Bøker eg ikkje fekk lese

Ingen, takk & pris. 

Mål vidare

Dette er mine mål vidare. Bare tre bøker? Ja, det er august, min fødselsdagsmånadad, og ein månad for skulestart og TMF. Me får sjå. 

Ja, dette er mine lesemål for netse månad. Og nå skal eg ete middag som litlesøster har laga. O, lykke!

Mitt liv i litteraturen

Dette er noko eg har lånt frå Beathe på bloggen Beathes bokhylle. Det gjelder å svare på spørsmåla nedanfor her ved hjelp av boktitlar.

Describe yourself: Jenta på klippen


How do you feel: Rubinrød


describe where you currently live: et sted i nærheten


Your favorite form of transportation: sølvhingstens månestråle


If you could go anywhere, where would you go: tilbake til Tall Oaks


your best friend is: havfruen


You and your friends are: søstrene Boleyn


What's the weather like: tusen strålende soler


your fear: vårlik

what's the best advice you have to give: la stå!

thought for the day: Viss du får dette brevet

How would I like to die: Sommerdøden

My soul's presents condition: før jeg sovner

smakebit på en søndag juli 29. juli

Etter eg las ferdig boka eg har lese dei siste dagane i går, har eg nå teke til på ei bok som eg hadde lese litt over hundre sider i, men aldri fullført. Boka er ganske gammal, og forlaget er dessverre lagt ned for lenge sidan. Boka var litt treig og keisam i starten, men nå har ho tatt seg opp, og eg gler meg til å lese vidare.

Trur ikkje eg gidder å skrive av baksideteksten (og å finne den på nettet, nei). Derfor skriver eg bare smakebiten.

Sophia var taus. Hun følte seg plutselig kald, enda så varm solen var. Det var ikke bare krigstrusselen. Dieter hadde antakelig rett når han sa at de ikke ville slåss - Østerike hadde jo tross alt latt Tyskland få lov til å gå inn og ta over landet deres, og skulle man tro avisene, var de visstnok ganske fornøyd med det også. De jublet for Adolf Hitler da han kjørte inn i Wien og ringte med kirkeklokkene, ikke sant? Nei, det var forandreingen i Dieter som skremte henne. Han kunne vel knapt demonstrert følelsene tydeligere om han hadde sprunget opp og punktert luften med en Nazi-hilsen.

stemmer fra Fortiden av Janet Tanner, side 115

For å forklare litt rundt smakebiten, er det Sophia, bestemora til ein av hovudpersonane i boka, som tenåring under krigen (dette skjer i 1938) som her blir uroa over kjærasten Dieter og hans tydelige sympati med tyskarane. Han tok det nokså ille opp då ho spurte om krigen, og det er grunnen til denne scena her...

En smakebit på søndag er ein spalte Mari på bloggen flukten fra virkeligheten legg ut kvar søndag. For å sjå andre smakebitar kan du gå her.

iAdios!

bok: fruen av Saronno av Marina Fiorato

Fruen av Saronno er en vakker og underholdende historie om kjærlighet og kunst fra 1500-tallets Italia.
Bernardino Luini, elev av Leonardo da Vinci, får i oppdrag å male en religiøs freske i en landsbykirke i Lombardias åser. Der blir han trollbundet av Simonetta di Saronno, en ung adelskvinne som har mistet sin ektemann i strid og som sitter igjen med en skrantende formue. I en av kirkens fresker udødeliggjør maleren Simonettas skjønnhet og sorg i Jomfru Marias skikkelse. De forelsker seg mens hun sitter modell for kunstneren, men kjærligheten mellom dem får uante følger da skandalen er et brutalt faktum. Det handler ikke lenger bare om dem.
Hvem er den mystiske jøden med gullhånden? Og hvordan kan en stum, ung soldat ha innvirkning på Simonettas liv? Simonetta viser at hennes kreativitet kan måle seg med Bernardinos ved å skape en drikk for sin elsker av den eneste kapitalen hun har igjen – mandler. Den berømte Amaretto di Saronno. Hun har reddet formuen, men lar kjærligheten seg redde?

Då det var mammutsal dette året, kjøpte eg blant anna to bøker av Fiorato, ein italiensk-engelsk forfattar, som skriv ekstremt gode bøker frå den italienske historia. Eit godt talent for skriving som kjem fram til det fulle i bøkene hennar. 


Likevel var denne boka meirs skuffande enn dei to andre eg har lese. I alle fall i forhold til Botticellis hemmelighet, som eg òg las denne månaden. Mens Botticellis hemmelighet var spennande, romantisk og romma alt eg hadde håpa på, i tillegg til ein svært spennande hovudperson, var fruen av Saronno mest bygga på romantikk, og det var ikkje noko toppunkt der boka tok seg skikkelig opp.


Boka byrjar med at Simonetta di Saronno, sørgande enke med ein formue som står for fall, sit ved vindauget og sørgjer over sin døde ektemann, Lorenzo, som døydde i krig. Simonetta er knust over tapet, i tillegg til den dårlige økonomien han har etterlatt seg.


I mellomtida byrjar Bernardino Luini med freskene i kyrkja Simonetta går til for å be for Lorenzo etter han er død, men etter krigen distanserer ho seg meir frå Guden ho trur på, og i eit siste desperat forsøk på å få ein betre økonomi, seier ho seg villig til å sitje modell for Bernardino. Dei første dagane held dei ein kald tone, og Simonetta forstår ikkje Bernardinos tvil på at det eksisterer ein Gud, sjølv om det er den tvilen som byggjer opp under hennar manglande fråver i kyrkja dei neste månadane. 


Etterkvart som kunstnaren og modellen blir betre venner, og byrjar å betru seg til kvarandre, utviklar det seg eit type forhold, som ingen av dei er forberedt på. I feil augeblink oppdagar ein person som er tru mot Lorenzo di Saronno forholdet deira, og Bernardino fryktar for livet. 


I mens, i Pavia dukkar ein "vildmann" opp i skogane, og det er Amaria og hennar bestemor som finn han. Han er stum og hugsar ikkje noko av det som har hendt, men etterkvart som det går betre med han, og han byrjar å hugse, kjem det fram ting som ikkje bare kan påverke livet hans, men òg andres. 


Når Bernardino flyktar, har ikkje Simonetta lenger noko intekt, og ho får hjelp av ein resten av byen hatar og fryktar, ein mann som er bannlyst på grunn av sin religion. Hatet til jødane i Italia kjem tydelig fram i boka, men Simonetta oppdagar ei ny side av denne religionen, og med hjelpa til jøden greier ho å byggje opp formuen sin, gjennom ein brennevin laga av mandler. 


Å lese skjønnlitterære bøker frå Italia på 14, 15 - og 1600-talet er spennande og lærerikt. Du får eit innblikk av konfliktane mellom dei forskjellige religionane, og religion hadde ei heilt anna tydning då enn det det har nå. Jødehatet var langt større, og noko av det mest interessante var det religiøse i boka. 


Eg elsker kunst, og særleg kunst frå renessansen. Likevel var Bernardino Luini ukjent for meg, og forklaringa fekk eg i slutten av boka. Nokre av måleria hans var så storslagne at mange første trudde Leonardo Da Vinci, Luinis lærar og meister i delar av livet, hadde måla noko av det Luini eigentlig hadde måla, og derfor er Luini lite kjent for sine store målarverk. Viss du går innpå wikipedia på norsk og søker på namnet, kjem det bare opp nokre få setningar om målaren. Likvel er han nok meir kjent nå enn for nokre hundre år sidan, for nå er mange av måleria indentifisert som hans. 
På meg verka målaren egoistisk og ein som likte seg sjølv godt. Det kom godt fram i boka at Bernardino av og til måla Jesus' ansikt som sitt eige. Det var positivt at karakterane ikkje var stereotype, og at dei alle hadde ein sjanse til å bli betre menneske.

I motsetning til i Botticellis hemmelighet, er synsvinkelen i denne boka autoral, mens i Botticellis hemmelighet blei alt fortalt av Luciana i første person. Den autorale synsvinkelen var ei svært godt trekk av forfattaren, og han passa godt til handlinga i boka.

Likevel, som eg skreiv her oppe, var det ikkje noko toppunkt i historia, og det meste av handlinga var bassert på romantikk. Til og med kunsten bleikna, og skildringane var betre i Botticellis hemmelighet. Eg kjente aldri at eg vart redd for hovudpersonane, og konfliktane var små til å vere i ei bok. Kjærleiken var alt i boka, noko som iriterte meg.

Ei bok skal byggjast på noko meir enn kjærleik synes eg, eller så skal det vere eit toppunkt i historia. KLIMAKS! Det er det eg vil ha. Kjærleik er ein god ingrediens i bøker gode som kaker, men ei kake kan ikkje bare bli til av ein ingrediens.

Boka bleikna veldig i forhold til dei andre av Fiorato, og litt skuffa var eg etter endt lesing. Eg håpar nå på at Sienas datter er betre, og at det er meir spenning i boka, og at forfattaren har forstått det med ingrediensane.

framtidige favorittar - oversatte bøker

Fredag igjen, og eg kjenner at eg er alt for langt inni feriemodus. Trente i dag, men var skikkelig ut av form. Fy deg Mai Lene. Ikkje bra! (og derfor sit liksom vesle meg på PCen? Hehe) Uansett, fredag betyr jo framtidige favorittar, som eg har vore skikkelig slurvete med dei siste vekene. Uff då.

Framtidige favorittar er ei spalte som bokelskerinnen legg ut på bloggen sin kvar fredag, der ho skriv om kva ho gler seg til å lese og vil lese osv. Gå her, for å sjå dei andre bidraga i dag. 

I dag har eg valt temaet "oversatte bøker," for av ein eller annan grunn er eg lite nasjonalromantisk når det kjem til bøker. Veldig lite, og mange av bøkene eg gler meg til å lese er bøker som er oversette. 

Sineas datter av Marina Fiorato

Til nittenårsdagen får Pia de’ Tolomei, den vakreste kvinnen i Siena, et halskjede og en ektemann …Året er 1723, på selveste dagen for Palio-rittet, årets høydepunkt i Siena. Ti ryttere kniver om seieren i det tradisjonsrike og halsbrekkende hesteløpet. Hele byen er til stede, men for to av kvinnene som ser på, er det mer enn et ærerikt trofé som står på spill. Pia de’ Tolomei ser rittet som siste sjanse til å unnslippe et voldelig ekteskap. Og for Violante de’ Medici kan løpet bety begynnelsen på slutten: Dersom byens renkemakere får det som de vil, har hun bare én måned igjen som regent i Siena, der hun i ti år har ført en isolert tilværelse bak palassets murer.
Trompetfanfaren toner ut over tilskuerne. En ukjent rytter rir inn på plassen. Hans innvirkning på løpet kommer ikke bare til å snu opp ned på livet til både Pia og Violante, men til å stake ut en helt ny kurs for det mektige Medici-dynastiet.

Eg har blitt skikkelig fan av Marina Fioratos bok, og har lese to av dei fire som er utgitt på norsk, i tillegg til at eg nå les den tredje. Glassblåseren fra Murano var god og hadde god historisk insikt. Botticellis hemmelighet har til nå fått æra av den lengste og mest skrytande omslaget på denne bloggen.  Marina Fiorato tar oss med tilbake i italiensk historie til byar som Milano, Firenze, Saronno, Siena, Gennova, Napoli, Pisa og ikkje minst Venezia. Ho er ei som kan trollbinde deg i frå byrjing til slutt, og nå ventar endå ei bok av forfattar på å bli lesen av meg. (og eg vil ha ho!)

arven og det du ikke ser av Katherine Webb

En mørk og kald vinterdag like etter bestemorens død, vender Erica Calcott og hennes søster Beth tilbake til Storton Manor, et stort og imponerende gods hvor de tilbrakte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og om sin fetter, Henry. Henry forsvant sporløst fra godset mange år tidligere, og uvissheten om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, har splittet familien og ført til uvennskap og dype konflikter. Ikke minst er Beth fremdeles dypt preget av forsvinningen.
Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde med Henry, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Og gradvis, etter hvert som Erica klarer å rekonstruere det som har skjedd, trer en ukjent familiehistorie frem. En historie som strekker seg tilbake til århundreskiftets Amerika, til møtet med en vakker ung pike fra overklassen, hennes dramatiske kjærlighetshistorie og voldsomme offer. Og etter hvert som fortiden flettes inn i nåtiden, innser Erica og Beth at de må akseptere familiens mørke hemmeligheter og voldsomme svik − og ikke minst arven de bærer − skal de komme videre med sine egne liv.
Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

England 1911. Presten Albert Canning og hans naive hustru Hester deler en pasjon for spiritisme og lever et lykkelig liv i en søvnig landsby i Berkshire. Men idyllen blir brutt av to nykommere til landsbyen: Først kommer Cat, den nye tjenestejenta, en fri sjel som blir reddet ut av fengsel av det vennlige ekteparet. Mens hun forsøker å finne en utvei til å rømme, finner hun seg vel til rette i landsbyens hemmelige underverden.
Så ankommer Robin Durrant, en ledende ekspert på det okkulte, nysgjerrig på rykter om at overnaturlige vesener holder til i myrene rundt landsbyen. Robins magnetiske sjarm og store karisma gjør at han snart blir en ettertraktet mann - som fascinerer flere.
Gjennom en lang, varm sommer blir atmosfæren stadig sterkere ladet av ambisjoner, kjærlighet og sjalusi - en blanding så kraftfull at den til slutt ender i mord.

Eg har høyrt mykje bra om bøkene til Kathrine Webb, særleg den første, arven, og den boka SKAL eg lese ein gong. Det same med det du ikke ser, sjølv om den kanskje har fått litt meir negativ omale, og ikkje verka så interessant. Likevel, klart noko som eg skal ønske meg til bursdagen.


etterpå av G. G. Musso

8 år gamle Nathan erklæres død ved drukning etter å ha reddet venninnen sin. Men så våkner han mirakuløst opp igjen. Hvorfor?20 år senere oppdager han grunnen, og hvilken rolle han er bestemt til i en spesiell kvinnes liv.Boken er en spennende kjærlighetshistorie om hvor dypt båndet mellom to mennesker kan være – en roman du leser med en klump i halsen.

Dette høyres ut som ekte romantikk, men òg ei skikkelig grinebok som kan komme til å røre meg til tårere. Snufs. Har ikkje høyrt om forfattaren tidligare, og heller ikkje boka, før Beathe la ut noko om henne på sin blog. Hadde det vore opp til meg hadde eg hatt denne boka i hendene mine NÅ!! og eg hadde sete og lese i henne. Ganske sikker på det...

salome av Mara Lee

Elsa er en ekte ‘folkhemsprinsessa’ der hun vokser opp i en svensk småby på 80-tallet. Hun er sammen med Micke som er best på hockeybanen, hun danser ballett og får hovedrollen, hun går på fest og smugrøyker og drikker. Hun er tynn og kul og har en skarp tunge. Hun er både farlig og tiltrekkende. Og hun er rasende. Veronica, bestevenninnen hennes skal dø. Og Elsa har fått en fosterbror hun ikke vil ha eller vite av. Og pappen hennes er erstattet av en dødskjedelig stefar. Hun drømmer om før, da Veronica var frisk og mamma og pappa var sammen, og ingen fosterbror utfordrer hennes eksklusive rett til oppmerksomhet. Mara Lee har skrevet en usedvanlig sterk og berørende bok. Akkurat som Salome peker Elsa på det hun ikke kan få, og hvis ikke hun kan skal heller ingen andre ha det, da vil hun heller legge alt rundt seg i ruiner.

Dette er sånn ei bok som er veldig typisk meg å lese, og bare omslaget er jo nydelig. Ein dansar på eit omslag og eg tenker: Må lese! Kanskje fordi eg sjølv elsker å danse og har gjort det i ni år. Må vere det. I tillegg liker eg bøker frå Sverige. Dei er spennande, brutale, direkte og har litt for mange banneord. Som oftast. Banneorda er eit minus, men elles elsker eg svenske bøke, som oftast. Hehe, ikkje hallo, elsk meg da. Den var bare gørr!

Uansett, nå orkar eg ikkje meir. Mens eg har skrive har eg ete åtte små knaksegulerøter, og nå er posen tom. Skrekk og gru. Må kjøpe nye snart. Hus utan babygulerøter eller knaskegulerøter er det vanskelig å vere i. Nesten betre enn sjokoladet.

Avsporing! Uff, kva har gulerøter og bøker til felles, lissom? (går ikkje an å vere i eit hus utan!)

bok: tilbake til Tall Oaks av Kathleen Grissom

Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie. 

Syv år gamle Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.

En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare.

Første gong eg såg denne og las bakpå, tenkte eg at dette var "mi" bok. Litt nøling blei det før eg kjøpte henne, men sist fredag på Jørpeland blei det handling, og på søndag starta lesinga. For det første må eg bare seie at dette var ei bok eg hadde sett skikkelig fram til, og forventningane blei innfridde. Den andre tingen er at bøker i frå slavetida i USA skal definitivt lesast meir.

Lavinia blir foreldrelaus på eit skip, bare sju år gammal, og det er kapteinen som må ta henne med seg heim. Det er Belle i kjøkkenhhuset som får jobben med å ta seg av henne, og Lavinia får kjenne korleis det er å ha ein familie rundt seg. Mamma Mae og Pappa George og deira barn blir Lavinias adoptivfamilie, og saman går dei framida i møte.

Dei neste månadane og åra skjer det store omveltningar, og frykta for å bli drepne er stor. Dei lev i konstant fare, og eit einaste feiltal kan gjere at dei må bøte med livet.

I byrjinga kan den verke litt lite fengande, men det tar seg skikkelig opp, og på eit vist punkt var i alle fall eg tapt, og etter det kunne eg aldri ha avslutta utan å vite korleis det gjekk. Boka er utrulig godt skriven, og ho kan fenge deg meir enn dei fleste andre bøker. Samstundes er det eit veldig lett og forståelig språk, veldig enkelt utan at det blir for enkelt.

Personane var ikkje stereotype. Langt i frå. Dei fleste av dei hadde ei dårlig side og ei god side, og me blei kjent med begge sider, og det er noko av det eg liker best ved bøker, når dei greier å gi eit perspektiv av noko verkeleg, sjølv om det bare er skjønnlieratur.

Å komme inn i eit samfunn som dette, ein stad der tenarar blir behandla som drit og det finnes slavar er midlt sagt sjokkerande. Fleire gonger sat eg med tårer i auga, og eg var òg svært sint nokre gonger, på grunn av den fæle måten dei blei behandla på. Historia om miss Martha og om Marshall er òg veldig interessante og noko av det eg likte best ved boka.

Omslaget på boka var bare NYDELIG, men òg litt truande, for du forstår at her er det noko meir bak enn bare det som er der.

jubileumsgiveaway hjå flukten fra virkeligheten

Som i fjor har Mari laga nok ein jubileumsgiveaway, for nå er bloggen hennar fire år. Og sidan me bokbloggarar er veldig glade i giveawayar, er det bare å melde seg på, ved å trykke på biletet over og sjå kva du må gjere for å vere med!

Og så: GRATULERER MED DAGEN til flukten fra virkligheten!!

bok: Karitas av Kristín Marja Baldursdóttir

Dette var første gongen eg las ei bok med handling i frå Island. På sett og vis var ikkje boka skuffande i måten ho var skriven på, og ho var mange gonger svært fengande. Men ho var  ikkje det ho gav seg ut for å vere, og for at de skal få mitt intrykk av handlinga og kva den handla om, tenkte eg at for å sjå baksideteksten, må de trykke "lese meir?", for eg blei i alle fall skuffa over innhaldet i forhold til den, derfor skal det fåvere valfritt. 

Karitas er ei islandsk jente, som elsker å male og teikne. Boka byrjar med at ho, dei fem søskna hennar og mora flyttar til Aukereyry (trur eg det heiter), for at ho og dei andre barna skal få seg ei utdanning. Men førebels er det bare brørne som får gå på skule. Ho og søskna må jobbe med sild eller vere heime og passe på. 

Likevel opnar det seg snart moglegheiter, og fleire av søskna får reise vekk på skule eller ta høgare utdanning. Men ikkje Karitas. Ikkje før ei fornem dame i Aukereyri gir henne tilbod om å betale for at ho skal få gå på kunstskule i København. Og med desse lovnadane reiser ho, og etter nokre år kjem ho tilbake som fult utdanna kunstnar. Karitas er viss på at som kunstnar kan ho ikkje få seg familie, men det er likevle det som skjer, for når ho kjem tilbake forelskar ho seg i fiskaren Sigmar og blir gravid. Må ho velje mellom familien og kunsten?

Det eg ikkje likte, var at i motsetning til andre bøker fortalte baksideteksten siste halvdelen av boka, i staden for første, så det var første halvdelen som var overraskande. Dette resulterte òg i at eg syntes boka kom svært seint i gang. 

Det eg var mest skuffa over, var mangelen på noko om då ho var og studerte i København. Boka hoppa rett over alle dei åra, som omfatta ganske mange i hennar liv. 

Ho var langt i frå å vere den beste boka eg las dette året, og eg trur ikkje at det var boka for meg. Det var som ein litt for lang serieroman. 

Omslaget var uansett fint og fekk meg til å ville lese boka. Men eg trur ikkje eg kjem til å lese dei neste bøkene i serien, trass i fine omslag. 

22/7

"Mer åpenhet, mer demokrati."

"Aldri mer 22. juli."

"Viss en mann kan hate så mye, tenk hvor mye kjærlighet vi da kan vise sammen."

Tenker på alle som på ein eller annan måte blei rørte av 22. juli: overlevande, pårørande og alle andre som blei ramma! 

boka på vent - stemmer fra fortiden av Janet Tanner

Beate på bloggen Beathes bokhylle har starta ein ny spalte som heiter boka på vent. Skriv om boka som står i bokhylla og venter på å bli lesen, så legg igjen linken her.

Boka som står og venter på å bli lesen i mi bokhylle er allereie påbyrja, men eg har ikkje kome veldig langt i henne, så ho venter på å bli lesen, og det skal ho bli seinare.

stemmer fra fortiden av Janet Tanner. Eit lite problem med denne boka er at ho er så gammal, at forlaget er lagt ned for over ti år sidan, derfor har eg bare eit bilete å gi og mi beskriving av boka.

Juliet reiser til Jersey i Storbritania for å finne ut meir om farmoras hemmelige fortida. Etter det farmora sjølv seier skal ho ha skote og drept sin eigen son for over tjue år sidan. Nå vil Juliet prøve å finne ut om det verkeleg var bestemora som gjorde det, og om ho tok på seg skylda for å beskyte nokon. Samstundes sonen til advokaten til farmora interessert i saka, men av andre grunnar. Saman prøver han og Juliet og nøste opp i fortida.

Ja, dette er boka som er på vent hjå meg. Saman med eit titals andre bøker...

bok: jenta på klippen av Lucinda Riley

Det har blitt litt lite blogging i det siste, og det er bare å beklage at fremtidige favoritter og en smakebit på søndag dessverre ikkje kom denne veka. Og eg har i alle fall gyldig grunn i dag. Eg har vore og sett IK Start vunne 4-0 mot Alta.

Grania Ryan har forlatt samboeren i New York etter at hun mistet sitt ufødte barn. Nå søker hun trøst hos familien hjemme i Irland. En dag hun er ute og går, får hun øye på en liten jente helt ytterst ute på klippen. På det tidspunktet vet hun ikke at Aurora Lisle skal komme til å forandre livet hennes. Det viser seg at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie, men dramatiske hendelser i fortiden har ført til at det er ondt blod mellom dem. Det er til slutt Aurora og hennes bemerkelsesverdige vesen som sørger for å forene de to familiene. I mellomtiden får vi være med på en spennende reise gjennom historien, der et hittebarn i London spiller en avgjørende rolle. En stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp.  Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag.

Lucinda Riley svarte til forventningane, og meir til! Orkideens hemmelighet fenga meg to dagar i februar dette året, og jenta på klippen i to dagar nå i juli. Boka byrjar rett på, noko eg liker. Eller det vil seie, med det som skjer  Irland byrjar ho rett på. Å komme tilbake til 1914 tok litt lenger tid, noko som bare gjorde det spennande og nervepirrande. Riley legg heile tida ut små spor om ting som kjem til å skje, og løyndommar som skal bli avslørte, noko som er eit svært godt verkemiddel.

Det første møtet mellom Aurora og Grania vil eg kalle magisk, og toppen av alt er at det er på aller første sida. Det er aldri feil å starte ei bok med noko magsik som lesaren vil følge vidare. Dette er første gongen Grania møter Aurora, men heldigvis ikkje siste, for Aurora er personen som bærer historia vidare, saman med forfedrane sine. Kathleen Ryan, Grania Ryans mor, ser etter Granias stadige omgang med den litle jenta at det er lurt å fortelje Grania om fortida til familiane til Aurora og Grania.

Det er her alt skyt fart, og det er her du er tapt. Det er i den augeblinken du får vite om fortida at du forstår: "Nå kan eg ikkje slutte å lese!" Det som kjem dei neste hundre sidene gjer heile historia til ei magisk forteljing om kjærleik, familie og ei felles familiehistorie.

Det beste av det beste med Rileys bøker er personane, som er langt i frå stereotype. For til og med dei verste personane er ikkje bare dårlige. Du veit heile historia til kvar person, og sjølv om nokre oppfører seg dårlig, er dei ikkje dårlige tvers i gjennom. Dyktig vil eg seie det er å skape slike personare, men som samstundes nødvendig.

Denne boka var på ein måte veldig lik orkideens hemmelighet på kontekst og handlingsgang. På den andre sida var orkideens hemmelighet veldig ulik. Den var ikkje like verkeleg, men samstundes meir ei bok til å draume seg vekk i. Kvifor ei som er best, er umogleg å seie.

For de som har venta på jenta på klippen, de blir sannsynligvis ikkje skuffa! Omslaget er bare nydelig, og MAGISK som alt anna med boka. Skrivemåten er enkel, men samstundes god og beskrivande. Av og til merka eg  nokre få skrivefeil, men det er tilgivelig av grunnar du kanskje vil forstå når du byrjar boka.

Viss du likte forrige bok av Riley, eller rett og slett bare liker historiske romanar, er dette boka du bør lese! MAGISK!

Mai Lene

bok: Boticellis hemmelighet av Marina Fiorato

Vidunderlig frisk og levende, med en herlig respektløs heltinne er Botticellis hemmelighet en mesterlig kombinasjon av historisk intrige og romantisk eventyr.
I det fargerike 1400-tallets Italia møter vi den unge og vakre Luciana Vetra, som arbeider som modell på deltid og hore på heltid. Når hun blir spurt om å stå modell som gudinnen Flora i Sandro Botticellis maleri La Primavera, samarbeider hun gjerne – helt til kunstneren plutselig sender henne på dør uten betaling. Hun blir fornærmet og stjeler en uferdig versjon av maleriet – men det går ikke lang tid før hun finner ut at noen er villig til å drepe henne for å få det tilbake.

Vidunderlig, vakker og ein skikkelig pageturner er ord som kan beskrive dette meisterverket av ei bok!

Hovudpersonen Luciana gir først eit direkte skittent og umoralsk inntrykk på meg, som protistuert og florentinsk borgar. Å tilfredsstille menn er jobben, og penger er lønna ho får, som hjelper henne og "kollegaen" til å behalde huset sitt. Luciana er svært fiksert på kropp, utsjånad og hår i byrjinga av boka, noko som sikkert er naturlig når du tenker på yrke og kva ho lever av. Det som sjokkerer meg mest i møte med henne er den unge alderen hennar. 

Historia startar svært raskt og går rett på sak. Luciana har blitt tilbudt jobben som modell for Botticellis Primavera (våren) gjennom kunden Bembo. Det er på dette punktet i forteljinga lesaren kanskje blir vekka mest opp, for det står klart og tydelig at Botticelli og maleriet har noko med heile handlinga å gjere, og derfor er det dyktig å dra fram dette så fort. 

På veg til Botticelli passerer Luciana klosteret i Firenze, og med det ein annan som er med på å dra forteljinga, bror Guido, ein av dei få som er uanfekta av Lucianas utsjånad og hennar direkte framtoning. Men òg han er direkte mot henne i denne delen av boka. Og han tilbyr henne ein stad å vere om det ein gong var nokon ho skulle trenge å verne seg mot, noko som blir høyrt. 

Besøket hjå Botticelli går glatt, heilt fram til ein liten skjebnesvanger replikk i frå Luciana si side, som skal vise seg at er farlige ord. Etter å ha måla ferdig andletet til Luciana, ber Botticelli henne om å gå, utan betaling, men Luciana gir seg ikkje så lett. Dristig som ho er, stjel ho ei veldig forminska, uferdig utgåve av måleriet, og dette set alt i gang. I fare for å bli drepen, utan at ho veit kvifor, søker Luciana bror Guido opp i klosteret, og saman legg dei ut på si livs reise, for å finne løyndommen bak måleriet. 

Kunst er veldig sentral i denne boka, og tolkninga av Primavera (våren) var veldig interessant. For å vise korleis dette berømte bilete ser ut, har eg lagt det til i dette innlegget. 

Det er fantastisk å sjå bilete, og eg har sett det sjølv i Firenze. Det finnes mange teoriar og tolkningar på bilete, noko eg gjerne trur. Det skal vere eit av dei måleria med flest forskjellige tolkiningar, og ei av desse byggjer boka Botticellis hemmlighet på. Nå tvilar eg på at dette skjedde og at det er bodskapet i biletet, for personar i boka er ikkje personar som verkeleg har vore til, men unntak av dei forskjellige herskarane i Italia på den tida. Og sjølvsagt Botticelli, Da Vinci og paven. 

Nokre tolkningar og namn er det kanskje vanskelig å følge med på, men du treng ikkje å frykte at du ikkje forstår noko, for til sjuande og sist blir alt godt forklart, og det er lett å forstå ettersom at Luciana ikkje kan vere den i verda med størst hjerne. Det i motsetning til den veldig lærde bror Guido, som bruker uttrykk som til og med lesaren må få forklart. Frykt ikkje, Luciana treng forklaring på ord, så me får forklaringa. 

Skildringane er svært gode, og orda eg skreiv rett under baksideteksten her opp burde ha stått som ei forsikring på det nydelige omslaget som preger boka. Kjolen på omslaget, mest sannsynlig Lucianas, er nydelig, og passar veldig til å prege bokas omslag. Og eg har veldig lyst på ein slik kjole sjølv, men dessverre strekker nok ikkje syeigenskapane mine lenger enn til å vite korleis eg stikk ei nål gjennom stoffet. 

Først såg det ut til at boka var prega av skrivefeil, men nei, det var bare talefeil i frå Lucianas side, som raskt blei retta opp av bror Guido. Bare ein liten glipp i skrivinga, som det ikkje er noko å seie på. 

For de som ikkje er veldig svake for renessanse og kunst og Italia på 1400-talet, kan nok denne boka verka litt keisam av og til, men det er ikkje bare for kunstinteresserte. Tvert i mot har Fiorato meistra å lage eit verk som kan bereknast på fleire enn bare dei som er interesserte i renessanse og kunst. Du treng ikkje ein gong å vite noko som helst om kunst for å henge med, men total uinteresse for renessanse og kunst er nok ikkje det boka bør bli møtt med. 

drivande god artikkel

Fann nettopp ein veldig god artikkel om sosiale nettverk i lokalavisa som er både tankevekkande og interessant. Anebfaler å lese denne!

ensomhet av Frank Tore Tjørhom

«Gjør Facebook oss mer

ensomme?» spør Stephen Marche i en artikkel han har skrevet i Atlantic Magazine. Han mener at sosiale medier som for eksempel facebook og twitter gjør oss ensomme. 

Det høres jo helt latterlig ut, tenker jeg med en gang jeg leser det, verden har aldri vært så liten som den er akkurat nå. På den annen side merker jeg meg noe interessant; som regel, når jeg vil spørre noen om noe, sjekker jeg først om de er pålogga Facebook, for så å sende de en melding der, i stedet for å oppsøke dem personlig. 

I dette tilfellet

har Marche rett, jeg unngår på sett og vis å snakke direkte med personen - jeg sitter isolert, for meg selv, langt unna mennesker, og jeg ser på personen jeg vil kontakte via den lysende MacBook-skjermen min. Jeg tar kontakt; på avstand. 

En lignende semi-filosofiskåpenbaring skjedde meg en forleden søndag, da jeg og de jeg bor sammen med satt i stua. Jeg kikket opp fra den tidligere nevnte MacBooken, og kom plutselig på at vi alle sammen hadde sittet rundt det samme bordet i nesten en time uten å si et eneste ord. 

Stephen Marche har også

med en noe ironisk historie i artikkelen sin, om Yvette Vickers: amerikansk B-filmskuespiller, playboy-modell og sanger. Hun ville blitt 83 år i fjor sommer, men det er ingen som vet nøyaktig hvor gammel hun var når hun døde. 

Når jeg slår henne opp på Wikipedia, står det med bekreftende bokstaver svart på hvitt: «Yvette Lola Vickers (26. august, 1928 - cirka 2010)». Dette er fordi legen som obduserte henne fastslo at hun hadde vært død i nesten et år da en av naboene fant henne død i sitt eget hjem. Kroppen hennes var nærmest mumifisert, siden den lå nær en varmeovn. Det ironiske med det hele er at hun var kjent som et skrekkfilm-ikon. 

Det viste seg at Yvette Vickers, etterhvert da karrieren hennes var over, fikk et mindre og mindre nettverk av venner rundt seg. Hun hadde ingen barn, var ikke gift og gikk ikke i noen religiøs menighet eller lignende. Det viste seg at hun i månedene før hennes død ikke hadde ringt til noen venner eller familiemedlemmer, men derimot ringt til fans som hadde funnet henne via filmkonferanser og nettsider. 

Yvette Vickers ble mer kjent for sin skrekkfilmaktige død enn for livet som B-kjendis - hun gikk fra å være et skrekkfilmikon til å bli et ikon på ensomhet. 

Det er kanskje dumt

av meg å kritisere Facebook. Egentlig er jeg veldig takknemlig for teknologien vi har i dag, og hvis du som leser vil, kan du godt se på det som det nostalgiske anfallet til en gutt som vokste opp på det glade 90-tallet. 
M 
en sosiale medier har enten vi vil det eller ikke avslørt noe: En forbindelse i et sosialt nettverk er ikke det samme som et mellommenneskelig personlig vennskap. 

Av og til er det viktig å huske på å glemme seg selv en stund - og logge av

bok: skyggelandet av Alyson Noël

Bok nummer 3 i den populære De udødelige-serien endelig i pocket!
Ever og Damen har reist igjennom utallige tidligere liv, og kjempet mot verdens mørkeste fiender – så de kan være sammen for alltid. Men idet de endelig er i ferd med å oppnå sin etterlengtede skjebne, rammes Damen av en kraftig forbannelse – som kan ødelegge alt. Nå kan en eneste berøring av hverandres hender eller lepper føre til en brå død, og kaste Damen inn i Skyggelandet. I desperasjon etter å oppheve forbannelsen og redde Damen, fordyper Ever seg i magien, og hun får hjelp fra uventet hold i en surfer ved navn Jude.Selv om Jude og Ever akkurat har møtt hverandre, føler hun at det er noe svært kjent med ham. Til tross for den voldsomme lojaliteten hun føler overfor Damen, føler hun seg tiltrukket av Jude, en grønnøyd, gyllen gutt med magiske talenter og mystisk fortid. Hun har bestandig tenkt på Damen som sin tvillingsjel og eneste kjærlighet – og hun lever fortsatt i denne troen. Men i det Damen blir dratt vekk for å redde dem, blir Evers forhold til Jude sterkere, og kjærligheten til Damen settes på prøve som aldri før.

Etter å ha lese blå måne i fjor juni, var eg heilt ferdig med alt som heite Ever, Damen og Roman. Fullstendig ferdig. Var skikkelig lei. Men så manna eg meg opp og tenkte: "Går ann å prøve." Nå skal eg ikkje seie at eg ikkje hadde greidd meg utan boka i det heile tatt, at ho snudde på ALT! Nei, det var ingen suksess, men heller ikkje noko stort nederlag. 


Heile boka byrjar med at Ever og Damen absolutt ikkje kan røre kvarandre, hud mot hud. "stakar." Og Ever fortel Damen om skyggelandet, for han veit det ikkje endå. Og så går resten av boka ut på å finne motgift, pleie venskapet og å unngå å bli forelska i andre. I korte trekk. Og så lurer Roman bak alt saman. 


Nei, ingen pageturner! Eg er ingen av fan av udødelig, perfekte, nydelige, pene, smarte, forelska personar som går gjennom ild og vatn for kjærasten. Damen og Edward er ikkje mine favorittar. Og eg hadde veldig lyst til at Ever bare skulle seie: "Farvell, Damn. Hallo Jude." Okay, ikkje heilt det, men Damen er verkeleg ikkje den beste kjærasten nokon kan ha synes eg. 


Min skepsis til fantasy-bøker er grunna blå måne-fiaskoen. Heile grunnen til at eg nesten aldri les andre fantasy-bøker enn dei eg allereie kjenner, og eg veit ikkje om eg kjem til å lese vidare i denne serien, men mest sannsynlig, ja, eg kjem til å lese vidare i denne serien. Boka snudde det litt opp ned, og eg har kikkea bakpå dei andre. Eg har snikkikka faktisk, så eg har litt lyst.

ein smakebit på søndag 08. juli

Hei, hei. Nå har eg byrja å kome inn i rutinane igjen her på bloggen, og i tillegg har eg pussa bitte litt opp her på once upon a time, men ikkje så veldig. To sidemargar og litt andre namn på sidene osv. Veldig greit.

I dag kjem min smakebit i frå denne boka:

Byggmester Jørgen Haug trenger sceneforandring etter en opprivende skilsmisse. Han drar til Valdres for å sette opp en hytte og nyte fjellet i gnistrende høstfarger. Samtidig arbeider politiet med å oppklare et brutalt drap under et ran av en butikk på Fagernes.
For Jørgen blir idyllen kortvarig. Både bygdefolk og miljøvernere protesterer mot det nye byggefeltet, og snart finner han campingvognen veltet og ramponert og en av de innleide håndverkerne blir sporløst borte. Jørgen Haug skjønner at noen vil stanse byggingen. Med alle mulige midler. Er det en sammenheng med drapet på Fagernes?
Omgitt av usynlige og ukjente fiender opplever Haug sitt livs drama opp på fjellet.

Har ikkje kome lengre enn eit par sider endå, men eg har ein ganske god smakebit i frå prologen.

Pusten var en svak hvesing mellom tennene. Hvor hardt måtte man slå? Og hvor på hodet var det best å sikte. Mannen på steinen var stor og kraftig; var ikke det første slaget dødelig, var det ikke sikkert det ville komme en ny sjanse. I et glimt kom vissheten om at dette var et veiskille. 

mørkets ansikt av Jaran Dammann side 6

For å lese andre smakebitar og meir om ein smakebit på søndag kan du trykke på biletet nedanfor.

framtidige favorittar - amerikansk litteratur

Nå er det veldig lenge sidan eg har deltatt på fremtidige favoritter, men i dag blir det. Når det er sommar, har du plutselig litt meir tid til å vere med på slikt. I dag har eg tatt ein gjennomgang over alle bøkene i kottet (ja, eg veit, stakkar bøker som ligg der inne, men bokhyllene er fulle, og ein stad må eg oppbevare dei òg), og i tillegg handskrive lister over bøkene alfabetisk etter forfattarens etternamn. Kan ikkje kvitte meg med dei endå, særleg frøken detektiv er umogleg å gi frå seg. Halle min, kan aldri gi i frå meg min favorittserie på barnskulen.

Uansett, i dag har eg bestemt meg for å skrive om nokre framtidige favorittar som amerikanske forfattarar har skrive.

Kathleen Grissom: tilbake til Tall Oaks

Når en hvit slavejente bryter plantasjens uskrevne regler, utløser hun en tragedie som får frem både det beste og det verste i menneskene hun har begynt å kalle sin familie. Syv år gamle 

Lavinia blir foreldreløs under overfarten fra Irland til Amerika. Kapteinen tar henne med hjem til tobakksplantasjen han eier i Tall Oaks i Virginia, der hun skal bo og arbeide sammen med slavene. Lavinia blir tatt vare på av Belle, som er kapteinens uekte datter. 

Hun knytter sterke bånd til sin nye familie, selv om hun skiller seg ut fra de andre med sin hvite hud.En dag får Lavinia beskjed om å flytte inn i herskapshuset og bli en del av kapteinens familie. Men bak den fine fasaden er forholdene alt annet enn trivelige, herren i huset er fraværende og hans elskerinne avhengig av opium. 

Lavinia føler seg fanget mellom to verdener. Den dagen hennes lojalitet settes på prøve og hun tvinges til å velge side, kommer betente hemmeligheter og farlige sannheter frem i lyset – og liv blir satt i fare.Tilbake til Tall Oaks er en gripende pageturner av en roman som stiller mange spørsmål og som utforsker meningen med familie, kjærlighet og lojalitet.

tekst og bilete frå Cappelen Damm sine nettsider. 

Kathleen Grissom
Forfattaren av tilbake til Tall Oaks er opprinnelig i frå Canada, men bur nå i New Jersey. Ho elsker bøker, og den første romanen hennar (the kitchen house) kom ut i 2010. Nå skriv ho på sin andre.

kjelde

Denne boka gler eg meg verkeleg til å lese. Veldig interessert i alt som har med løyndommar, forhold mellom svarte og rike og amerikansk historie å gjere. Og denne pirra meg skikkelig! Det einaste er tittelen. Den er bitte litt feil, for the kitchen house som den opprinnelig heiter, høyres så mykje betre ut, men kjøkkenhuset hadde vore heilt feil igjen. Får bare unngå å tenke for mykje på det.

Hilary Jordan: Mississippi

MISSISSIPPI, 1946. Byjenta Laura McAllan flytter med ektemannen Henry og de to små døtrene deres til en avsides plantasje i Mississippi-deltaet. Henry elsker jorda, men Laura sliter med å finne seg til rette på landet og med sin hatefulle svigerfar. 

Da Henrys bror Jamie og den svarte forpaktersønnen Ronsel vender hjem fra krigen, endrer livet seg. I Jamie finner Laura en som ser henne, en som forstår. Også Ronsel finner en venn i Jamie. Men i et lokalsamfunn preget av dyp rasisme er det vanskelig å være forsiktig nok. Snart trår Ku Klux Klan ut av skyggene. 

Mississippi er en uhyre sterk og gripende roman om forbudt kjærlighet, vennskap og hat i et Sørstatene forut for Barnepiken og Bienes hemmelige liv. Boken berører og opprører, og har vært en internasjonal bestselger siden den først kom ut i 2009. 

Bilete og tekst frå Pax forlag si nettside.

Hillary Jordan

Hillary Jordan debuterte med boka Mississippi i 2009, og i 2012 kom ho ut på norsk på Pax Forlag. Boka har blant anna vunne The Bellwether Price For Fiction. Før ho debuterte med boka var ho tekstforfattar.

kjelde

Denne er i frå nokre århundre seinare, men likevel, framleis interessert. Alt med raskeskilje i USA på 1900-talet er kjempeinteressant. Midt inni den kalde krigen og alt, har USA i tillegg dette problemet. Liker foresten tittelen veldig godt.

De foreldreløse tvillingjentene Julie og Janice Jacobs vokser opp hos sin tante Rose i USA. Da tanten dør, arver Janice alt − Julie må nøye seg med nøkkelen til en bankboks i den italienske byen Siena. Men Julie får også et brev som forteller at bankboksen skjuler en godt bevart familiehemmelighet.
Snart befinner Julie seg i Siena, og i skrinet, som har tilhørt moren, finner hun dokumenter om foreldrenes forskning på den gamle tragedien Romeo og Julie. Det viser seg at scenen for tragedien opprinnelig utspant seg i Siena og ikke i Verona som i Shakespeares versjon, og historien er hentet fra virkelige begivenheter som utspant seg i 1340 mellom to innflytelsesrike familier. Det viser seg også at Julie er etterkommer av den Giulietta hvis kjærlighet til en ung mann ved navn Romeo inspirerte Shakespeare til hans udødelige tragedie.
På sin farefulle jakt etter ytterligere svar støter Julie på etterkommerne av de familiene som satte middelalderens Siena på hodet, og hun innser at det fremdeles hviler en forbannelse over de to stridende slektene. Og; hun er selv dens neste offer. Den eneste som kan redde Julie fra hennes forutbestemte skjebne, er Romeo. Men hvor er han? Hvem er han?
Julie er et medrivende moderne eventyr som spenner fra 1300-tallets Siena til det 21. århundrets Italia og USA.

Bilete og tekst frå Gyldendal sine nettsider

Anne Fortier

 Forfattaren bak denne forfattaren er faktisk opprinnelig dansk, men ho emigrerte til USA i 2002 for å jobbe med film. Julie er debutromanen, og hovudpersonen Julie skal vere inspirert av Fortiers mor, som såg på Verona som sin sanne heim. Og så oppdaga ho Sienna.

Kjelde. 


Eg har aldri lese Romeo og Julie, men eg kan særtrekka i historia. Derfor elsker eg bøker inspirert av Shakespears skodespel om paret som ikkje kan få kvarandre. I tillegg såg eg nettopp filmen letters to Juliet, som ikkje omhandlar det same i det heile, men likevel fekk den meg skikkelig interessert i historia.

Dette var dagens framtidige favorittar. Personen bak dette er bokelskerinnen  og dagens innlegg er her. Der kan du finne meir info og andre bidrag. Ha ein fin fredag vidare.

bok: den trettende fortellingen av Diane Setterfield

Ingen vet hvem den gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv. Den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør.

Den unge Margaret Lea takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, handler om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?

Den trettende fortellingen byr på klassisk fortellerkunst – i slektskap med Dickens så vel som Brontë-søstrenes romaner.

Kan ikkje forstå at eg ikkje har oppdaga denne boka tidligare. Margaret Lea og Vida Winter er verkeleg to personar eg likte å bli kjent med. Dei er begge veldig mystiske og løyndomsfulle. Då eg var ferdig med boka, og hadde lese siste side, kom eg fram til at eigentlig visste eg ikkje særleg mykje om utsjånaden til Margaret Lea, men for ein gongs skuld iriterte eg meg ikkje, for det var lagt opp slik.


Boka er skriven på ein heilt fantastisk måte, og bare ein driven forfattar kan skrive på denne måten. Skildringane til Vida Winter av fortida er storslagne, og eg levde meg skikkelig inn i det ho fortalte Margaret Lea. Historia til Vida Winter er skikkelig fascinerande, og strukturen i boka kunne ikkje vore betre. 


Beste historiske romanen, beste boka eg nokon sinne har lese. Ho hoppar forbi Harry Potter, verten, jenteloven, perfekt kjemi og alle bøkene eg har lese. Omslaget er nydelig og mystisk, og kven ville ikkje ha plukka opp denne, viss dei hadde sett ho i ein bokhandel. 


Eg får meg ikkje til å skrive meir, for eg vil ikkje røpe for mykje. Det einaste eg kan seie, er at eg anbefaler dykk alle å lese denne! 

oppsumering juni

Juni har ikkje vore årets beste lesemånad, men åtte bøker er ikkje er så veldig gale det heller då. Og eg denne månaden lese verdas best skrivne bok, etter mi meining, nemlig den trettende fortellingen som det skal komme omtale av snart. Og i tillegg har det jo blitt med ein biografi òg.

Bøker leste i juni
åtte leste
-tyskerungen av Camilla Läckberg
- predikanten av Camilla Läckberg
- havfruen av Camilla Läckberg
- hun vil jo ikke dø - historien om Ragnhild av Siren Henschien
- fyrvokteren av Camilla Läckberg
- the last song av Nicholas Sparks
- brennende hjerter av Simone Elkeles
- den trettende fortellingen av Diane Setterfield


Kjønn
I nokre av bøkene er det fleire hovudpersonar, og i mange av bøkene er det dei same. Likevel tel eg med i frå kvar einaste bok. 


8 menn/9 kvinner - fytti, har eg byrja med likestilling eller? Dette er faktisk bare heilt tilfeldig!


Land etter forfattar
Sverige: Camilla Läckberg
Noreg: Siren Henschien
USA: Nicholas Sparks, Simone Elkeles
Storbritania: Diane Setterfield


land forfattarane tok meg med til
Noreg, Sverige, Dannmark, USA, England


Favortittperson
Will, Margaret Lea eller Ronnie


Bøker eg ikkje fekk lese
Ingen!


Mål vidare ligg på sida solskinsmål.

ein smakebit på søndag 1. juli

Heissann, hoppsann og fallerallera, nå er det juli igjen. Sommar! Og det betyr ferie og lesing. Eg må bare seie at nå har eg nettopp lese den beste boka heile året, og det er den smakebiten min er i frå i dag. Omtale kjem seinare.

Ingen vet hvem den gåtefulle forfatteren Vida Winter er. Hun har brukt hele sitt liv på å dikte historier om seg selv. Den grufulle sannheten tåler ikke dagens lys. Nå, gammel og syk, ønsker hun å lette på mysteriets slør.
Den unge Margaret Lea takker ja til å skrive biografien hennes. Historien hun avdekker, handler om utemmet villskap og galskap, forbudt kjærlighet, brå død og usynlige bånd. Men hva er sannhet, og hva er diktning? Og hva er mysteriet om den trettende fortellingen?
Den trettende fortellingen byr på klassisk fortellerkunst – i slektskap med Dickens så vel som Brontë-søstrenes romaner.

Å, heilt alvorlig, kvifor hadde ikkje Gyldendal bilete av det omslaget som er på mi bok?

Uansett, smakebiten min i dag er i frå brevet Vida Winter sendte Margaret Lea, for å spørre om "miss Lea" vil vere biografen hennar. Synes Vida Winter er veldig reflektert og har mange interessante tankar, utan at eg alltid treng å vere einig i det.

Gutten fra Banbury Herald, ja. Han sa: "Miss Winter, fortell meg sannheten." Hva slags spørsmål er det?Jeg har opplevd at folk har funnet på all verdens  knep for å få meg til å løsne på tungebåndet, og jeg kjenner dem igjen på flere mils avstand. Men dette? Latterlig. Jeg mener, hva i all verden ventet han seg?

den trettende fortellingen av Diane Setterfield, side 15

Me kjører på med ein til smakebit, bare sidan det er første juni.

"Alle har en historie. Det er som med familier. Du vet kanskje ikke hvem de er, har kanskje mistet dem, men de eksisterer uansett. Dere glir kanskje fra hverandre eller du vender dem ryggen, men du kan ikke si at si ikke har dem. Det samme gjelder historier. Derfor," konkluderte hun, "har alle en historie. Når skal du fortelle meg din?"

den trettende fortellingen av Diane Setterfielld, side 315

Slå opp boka du les nå og finn eit lite stykke du kan dele med lesarane av bloggen din. Ikkje røp for mykje, men det er jo lov å gjere det litt spennande. Det er Mari på bloggen flukten fra virkeligheten som har laga det, og for å vere med kan du legge igjen linken på hennar blogg. For å sjå dagens smakebitar må du trykke på biletet ovanfor.