søndag 7. april 2013

bok: det syvende barnet av Erik Valeur

Medan eg las denne boka, tenkte eg fleire gonger: Liker eg det syvende barnet? Er det ei bok eg kan abefale vidare? Som bokbloggar sit ein av og til og berre leitar etter feil i bøker, særleg i bøker på over åtte hundre sider. Ein ser etter det som berre er med for å ha det der, det som eigentleg ikkje trengs, men som forfattaren har spedd på med. Ein ser etter skrivefeila eller eit lite brot i skrivestilen. Ein ser etter lekasjar og stader der forfattaren skriv noko heilt anna enn for hundre sider sidan. Kva så når ein ikkje finn dette?

Året er 1961, året som blir mest vektlagt i Valeurs debut om Kongslund barneheim, ein barneheim i Danmark det i følge denne boka er knytt store mysterie til. Eg elsker jo krim, og då særleg nyskapande krim som skil seg ut og greier å lage eit anna dilemma enn berre ein drepen person utan mordar. Takk og pris klarte Valeur dette, og sjølv om eg har likt å lese Läckberg og Kallentoft, vil eg seie at Valeur verkeleg scorar høgt hjå meg berre ved å tenkje nytt! For sjølve plottet dreier seg ikkje berre om kven som har drepe personen på stranda i nærleiken av barneheimen Kongslund, men saka rundt alle adopsjonane og barna som var på Kongslund i 1961. For på den tida var det sju barn på Kongslund. Forstanderinna på Kongslund, frøken Ladegaard, òg kalla Magna, gjer alt som står i hennar makt for å finne familiar til barna som er passande, men dette året skjer det noko som forandrar alt for barneheimen. Det har i lang tid gått rykte om at mange av barna på barneheimen har fedre som er høgt oppe i samfunnet og at mødrene har blitt tvungne til å adoptere bort barna for alles beste. Magna er dyktig og gjer alt så diskret som mogleg - utan spor.

Det er mange synsvinklar i boka, men ein utmerkar seg. Magna har ei pleiedatter som ho har namngitt Inger Marie Ladegaard, men som berre blir kalla Marie. Sjølve historia blir fortalt frå hennar synsvinkel i første person mykje av tida, samstundes som det er med ein allvitande forteljar som fortel om dei andre karakterane i tredje person. Ein får tilgang på kjenslene til dei fleste, men løyndommane kjem ikkje på samlande band. Utover i boka blir kvar av karakterane si historie så smått om sen fortalt, men ein må vente på avsløringar av den store karakteren. Det største med boka er kanskje måten forfattaren har fortalt historia frå Maries synsvinkel. Ein trur at ein kjenner Marie heilt, men likevel er det ho som sit inne med flest løyndommar og mest som er skjult frå lesaren, utan at ein merker det. Eller, me merkar at ho veit ein del, men ikkje så mykje som det til slutt kjem fram. Det at ho som utleverer mest til lesaren gjennom ein første persons synsvinkel kan halde inne så mykje, det er eit grep få forfattarar meistrar. Valeur har meistra det, og eg er mektig imponert. Dette må vere Danmarks beste debut på lang tid.

Valeur har ikkje berre skrive ei god bok, men ei banebrytande. Han skriv på ein måte og har bygga opp boka på ein måte me sjeldan ser i denne sjangeren. Han tårer å vere utradisjonell heilt til den siste sida, og likevel skriv han så bra at han får prisen for Nordens beste krim. Det er det få debutar som klarer. Mange utradisjonelle krimdebutar skal vere svært gode for å kunne vinne ein pris i det heile teke. For å gjere noko utradisjonels skal du nesten ha eit langt forfattarskap av gode bøker bak deg som kan demme opp for den nye boka, viss ho skulle bli godt motteke, men det er ikkje tilfellet med Valeur.

Samstundes som boka handler om adopsjon og ein barneheim, handlar ho òg om andre meir djupe spørsmål. Identitet, familie, universet, Gud. Eg syntes kanskje identitet var det mest interessante. Identitet er veldig "in" å snakke om i dagens samfunn. Kven er du? Kjendisar bryr seg om identitet og seier ofte "Eg er berre meg sjølv". For ungdommar er det tøft å lage sin eigen identitet samstundes som dei prøver å gli inn i mengda. Likevel er det ikkje berre slik identiet det er snakk om, men eit identiteten til eit adopsjonsbarn. For dei som ikkje får vite at dei er adoptert, veit dei kven dei er? Er dei seg sjølv? Bør dei få vite sanninga og finne ut kven dei eigentleg er og har adopsjon noko så helst med den du blir å gjere. Marie Ladegaard i boka er for at alle adopterte barn skal få vite kven dei er. Ho skuldar foreldra for å vere løgnarar som ikkje fortel noko. For henne er opphavet noko av det viktigaste, kanskje for det ho ikkje veit noko om sitt eige opphav. For å vere litt personleg kan eg seie at svaret er både ja og nei. Ja, eit adoptivbarn bør få vite så tidleg som mogleg at det er adoptert. Å utsetje det er noko av det dummaste ein person kan gjere. Det beste er kanskje å berre la det vekse opp og vite frå første stund at det er adoptert. Eg trur at då kan forholdet til mor og far bli betre enn viss barnet får vite det på attenårsdagen til dømes. Eg trur òg at identiteten din har noko med foreldre å gjere. Foreldre påverkar barna sine på mange måtar. Meiningane deira til dømes kan òg påverke meiningane til barna. Likevel er det forholdet til adoptivforeldra som er viktigast. "Av same kjøt og blod" trur eg ikkje har så ekstremt mykje å seie. I alle fall ikkje viss du er instilt på at det ikkje har noko å seie. Vektlegg du det veldig vil du automatisk føle meir avstand enn viss du innstiller deg på at ikkje gjer noko.

Nei, over til noko anna. Samla sett ein knakande god debut. Litt treigt i byrjinga av og til, men det vart litt oppstykka med skule og jobb inni mellom, men det er heilt klart ei av dei beste bøkene eg har lese. Storleiken har ikkje noko å seie. Det eg nemnte i byrjinga om delar av boka som ikkje hadde noko med resten å gjere, nja, dei finst kanskje. Mange historier er ikkje nødvendige for oppklaringa av saka, men likevel spennande og interessante. Dei lærer oss å kjenne menneska som Valeur og Marie i godt samarbeid skildrar. Meininga har er der. Det er ikkje meinngslaust, og som de sikkert har forstått er svaret på mitt første spørsmål ja. Ja, eg likte boka utrurleg godt.

Tusen takk til Schibsted forlag for leseeksemplar. Skal bli teke godt i vare på i all framtid ;)

Boka er eit leseeksemplar frå Schibsted forlag.

onsdag 3. april 2013

mitt tematips #10: et klapp på skuldra

Kvar onsdag har Geir på bokbloggeir.com ein fast spalte som han kallar "mitt tematips". Formålet er å få gløymte eller usette omtalar fram i lyset. I dag skal me gå ut frå temaet: "et klapp på skuldra". Me skal altså finne eit innlegg på ein annan blogg som me synes er bra og linke tilbake til det. Eg har hatt så mykje å velje i, for det er så mange fantastiske bloggar der ute og så mange fantastiske innlegg!
Likevel er det nokre som har fått meg til å lese nye bøker som kanskje har blitt ein favoritt eller som rørte meg skikkeleg. Andre har skrive omtalar av bøker som eg har lese og som har sett ord på viktige poeng i boka.

Eit av vala mine i dag har falt på Anettes omtale av boka ekstremt høyt og utrolig nært. Etter det innlegget var det berre å springe på butikken og kjøpe boka!

Eit utdrag frå omtalen til Anette:
Boken er skrevet på en utrolig spesiell måte og fikk meg til å tenke på "Boktyven" av Markus Zusak. Ved første øyekast ser boken ut som et sammensurium av tekst, tegninger og bilder, men etterhvert som man leser skjønner man at hver minste detalj har en mening. Jeg må innrømme at jeg et par ganger ikke skjønte noen ting av det jeg leste, men lenger ute i boken kom setningene som gjorde alt forståelig. Fantastisk!!
Anette på Anettes bokboble 17.09.2012

Dette er nokre av setningane eg synes er med på å skildre denn heilt fantastiske boka. Etter å ha lese omtalen til Anette MÅTTE eg berre kjøpe ho. Oskar, som er hovudperson, har vore med i innlegget mitt om den herligaste romankarakteren i eit av tematipsa mine, og dette er òg ein av grunnane for å velje denne omtalen. Å oppdage dennne karakteren har vore heilt spesielt, og slik som eg har sagt før: Hadde eg vore åtte år hadde eg vore forelska i denne guten. Alt han finn på og alt han kan! Sjarmerande, men likevel alvorleg.

Det andre innlegget eg vil trekke fram, er eit som de sikkert har lese før, men som likevel var viktig for at eg las akkurat denne boka.

Line på Lines bibliotek var den som verkeleg fekk meg til å ville sjå kva som skjulte seg bak omslaget på the casual vacancy.

Eit lite utdrag frå omtalen:

The Casual Vacancy er – som tittelen lover – en politisk roman. Rowling har lært mye av både Jane Austen og Charles Dickens, og hun kombinerer elegant og vittig satire med grim, usensurert sosialrealisme når hun viser hvordan klasseskiller fungerer i praksis, og hvordan fattigdom reproduserer seg selv og sprer seg i et samfunn. Den Austen-inspirerte satiren appellerer til leserens intellekt og kritiske sans. Den Dickens-liknende sosialrealismen henvender seg til leserens følelser, og da først og fremst barmhjertigheten. En moderne variant av “Please sir, I want some more.”
Omtalen er bra frå ende til annan. Line har skrive kjempemange supre omtalar som har gitt meg lyst til å lese bøkene eller som forstår at denne boka treng eg ikkje byrje på ein gong. Den bloggen er verdt eit besøk!!

For å sjå fleire anbefalingar om boktomtalar kan de gå her

søk i bloggen min

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...