bok: fruen av Saronno av Marina Fiorato

Fruen av Saronno er en vakker og underholdende historie om kjærlighet og kunst fra 1500-tallets Italia.
Bernardino Luini, elev av Leonardo da Vinci, får i oppdrag å male en religiøs freske i en landsbykirke i Lombardias åser. Der blir han trollbundet av Simonetta di Saronno, en ung adelskvinne som har mistet sin ektemann i strid og som sitter igjen med en skrantende formue. I en av kirkens fresker udødeliggjør maleren Simonettas skjønnhet og sorg i Jomfru Marias skikkelse. De forelsker seg mens hun sitter modell for kunstneren, men kjærligheten mellom dem får uante følger da skandalen er et brutalt faktum. Det handler ikke lenger bare om dem.
Hvem er den mystiske jøden med gullhånden? Og hvordan kan en stum, ung soldat ha innvirkning på Simonettas liv? Simonetta viser at hennes kreativitet kan måle seg med Bernardinos ved å skape en drikk for sin elsker av den eneste kapitalen hun har igjen – mandler. Den berømte Amaretto di Saronno. Hun har reddet formuen, men lar kjærligheten seg redde?

Då det var mammutsal dette året, kjøpte eg blant anna to bøker av Fiorato, ein italiensk-engelsk forfattar, som skriv ekstremt gode bøker frå den italienske historia. Eit godt talent for skriving som kjem fram til det fulle i bøkene hennar. 


Likevel var denne boka meirs skuffande enn dei to andre eg har lese. I alle fall i forhold til Botticellis hemmelighet, som eg òg las denne månaden. Mens Botticellis hemmelighet var spennande, romantisk og romma alt eg hadde håpa på, i tillegg til ein svært spennande hovudperson, var fruen av Saronno mest bygga på romantikk, og det var ikkje noko toppunkt der boka tok seg skikkelig opp.


Boka byrjar med at Simonetta di Saronno, sørgande enke med ein formue som står for fall, sit ved vindauget og sørgjer over sin døde ektemann, Lorenzo, som døydde i krig. Simonetta er knust over tapet, i tillegg til den dårlige økonomien han har etterlatt seg.


I mellomtida byrjar Bernardino Luini med freskene i kyrkja Simonetta går til for å be for Lorenzo etter han er død, men etter krigen distanserer ho seg meir frå Guden ho trur på, og i eit siste desperat forsøk på å få ein betre økonomi, seier ho seg villig til å sitje modell for Bernardino. Dei første dagane held dei ein kald tone, og Simonetta forstår ikkje Bernardinos tvil på at det eksisterer ein Gud, sjølv om det er den tvilen som byggjer opp under hennar manglande fråver i kyrkja dei neste månadane. 


Etterkvart som kunstnaren og modellen blir betre venner, og byrjar å betru seg til kvarandre, utviklar det seg eit type forhold, som ingen av dei er forberedt på. I feil augeblink oppdagar ein person som er tru mot Lorenzo di Saronno forholdet deira, og Bernardino fryktar for livet. 


I mens, i Pavia dukkar ein "vildmann" opp i skogane, og det er Amaria og hennar bestemor som finn han. Han er stum og hugsar ikkje noko av det som har hendt, men etterkvart som det går betre med han, og han byrjar å hugse, kjem det fram ting som ikkje bare kan påverke livet hans, men òg andres. 


Når Bernardino flyktar, har ikkje Simonetta lenger noko intekt, og ho får hjelp av ein resten av byen hatar og fryktar, ein mann som er bannlyst på grunn av sin religion. Hatet til jødane i Italia kjem tydelig fram i boka, men Simonetta oppdagar ei ny side av denne religionen, og med hjelpa til jøden greier ho å byggje opp formuen sin, gjennom ein brennevin laga av mandler. 


Å lese skjønnlitterære bøker frå Italia på 14, 15 - og 1600-talet er spennande og lærerikt. Du får eit innblikk av konfliktane mellom dei forskjellige religionane, og religion hadde ei heilt anna tydning då enn det det har nå. Jødehatet var langt større, og noko av det mest interessante var det religiøse i boka. 


Eg elsker kunst, og særleg kunst frå renessansen. Likevel var Bernardino Luini ukjent for meg, og forklaringa fekk eg i slutten av boka. Nokre av måleria hans var så storslagne at mange første trudde Leonardo Da Vinci, Luinis lærar og meister i delar av livet, hadde måla noko av det Luini eigentlig hadde måla, og derfor er Luini lite kjent for sine store målarverk. Viss du går innpå wikipedia på norsk og søker på namnet, kjem det bare opp nokre få setningar om målaren. Likvel er han nok meir kjent nå enn for nokre hundre år sidan, for nå er mange av måleria indentifisert som hans. 
På meg verka målaren egoistisk og ein som likte seg sjølv godt. Det kom godt fram i boka at Bernardino av og til måla Jesus' ansikt som sitt eige. Det var positivt at karakterane ikkje var stereotype, og at dei alle hadde ein sjanse til å bli betre menneske.

I motsetning til i Botticellis hemmelighet, er synsvinkelen i denne boka autoral, mens i Botticellis hemmelighet blei alt fortalt av Luciana i første person. Den autorale synsvinkelen var ei svært godt trekk av forfattaren, og han passa godt til handlinga i boka.

Likevel, som eg skreiv her oppe, var det ikkje noko toppunkt i historia, og det meste av handlinga var bassert på romantikk. Til og med kunsten bleikna, og skildringane var betre i Botticellis hemmelighet. Eg kjente aldri at eg vart redd for hovudpersonane, og konfliktane var små til å vere i ei bok. Kjærleiken var alt i boka, noko som iriterte meg.

Ei bok skal byggjast på noko meir enn kjærleik synes eg, eller så skal det vere eit toppunkt i historia. KLIMAKS! Det er det eg vil ha. Kjærleik er ein god ingrediens i bøker gode som kaker, men ei kake kan ikkje bare bli til av ein ingrediens.

Boka bleikna veldig i forhold til dei andre av Fiorato, og litt skuffa var eg etter endt lesing. Eg håpar nå på at Sienas datter er betre, og at det er meir spenning i boka, og at forfattaren har forstått det med ingrediensane.

Bok: søstrene Boleyn av Philippa Gregory

En konges kjærlighet er lunefull - og å elske

Henrik VIII kan være livsfarlig...

Fjorten år gammel blit Mary Boleyn elskerinnen til Henrik VIII - en

kvinnebedårer og tyrann som regjerte England med jernhånd på 1500-tallet. Hunblir nærmest beordret ned i kongens seng av sin maktsyke familie. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det seg et intenst intrigedrama hvor Henriks favoritter får adelstitler og rikdom, mens en dødsdom venter den som faller i unåde. 

Blendet av kongens sjarm og makt elsker unge, naive Mary ham av hele sitt hjerte. Men kongens interesse kjølner. Hun blir tvunget til å la søsteren Anne ta sin plass. I denne uutholdelige situasjonen forstår Mary at hun må kjempe mot sin familie og kongen, og ta skjebnen i egne hender. 

Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru, er en berømt historisk person, mens søteren Mary er mindre kjent for de fleste. Søstrene Boleyn er historien om Marys liv. Romanen er basert på virkeligheten og er et resultat av forfattarens grundige studier av denne viljesterke kvinnen som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte. 

Sjølv om denne boka er på litt over 650 sider går det raskt å kome igjennom, ikkje på grunn av stor skrift eller veldig enkel skrivemåte, men fordi forfattaren skriv så bra og fengande at du så vidt greier å legge boka i frå deg. Som det stod på baksideteksten er Anne ei dame me har høyrt mykje om, mens Mary, søstera, har me høyrt lite om. Då eg byrja denne boka, visste eg at Henrik VIIIs andre kone heite Anne Boleyn, men ikkje noko anna om familien. Eg må seie at sånn som denne boka framstiller desse jentene likte eg best Mary, sjølv om ho òg fell for kongens "triks." 

Det verker litt brutalt å vere jente på den tida, fordi mennene bestemmer alt, og då eg byrja på boka, heldt eg på å få sjokk etter nokre setningar. 

På første side er dette nokre av setningane du blir møtt med: 

Bak ham sto mannen jeg hadde vært gift med i et år, Wlliam Carey...

Les du litt lenger ned kjem du til dette

Jeg var bare tretten år...

Dette serier litt om jentenes og damenes makt på den tida. Lik null. Dette er noko av det som er med å dominerer boka i tillegg til intrigen og sjalusidramaet mellom Mary, Anne og broren Geroge. Boka byrja i alle fall ikkje treigt, og heile boka skjedde det noko. Sidan eg er glad i historie, var dette ei bok for meg, og eg er sikker på at andre hisorieelskarar der ute kjem til å like denne boka. 

Ho er bra skriven, og alt er veldig levande fortalt. I byrjinga likte eg veldig godt Geroge, som verka som ein veldig grei og snill storebror, men eg syntes han blei litt vell maktsjuk utover i boka. Eg likte òg den første ektemannen til Mary, Wlliam, og ein annan ved hoffet som òg heiter William, som det blir fortalt meir om i slutten av boka.

Familien til Mary og Anne er verkeleg noko for seg sjølv og veldig maktsjuke. Jentene gjer som dei seier, skal dei gifte seg gjer dei det, skal dei blir kongens elskerinne gjer dei det. Når Mary blir bedt om å ta pause i frå eksteskapet med William Carrey til fordel for Henrik VIII gjer ho det. Det er rart kor mykje dei måtte gjere for kongen på den tida, og eg synes boka gir eit godt innblikk i kor lite makt dei hadde på den tida. Boleyn og Horward - familien er redde for at makta skal bli svekka og for ryktet sitt, og dei tre søskane må ver så god gjere som dei seier.

Boka var fantastisk å lese, veldig fengande og ei perle for historie - og bokinteresserte. Eg hadde knapt høyrt om denne historia før, men nå er eg interessert i å få vite meir. Sjølv om eg likte Mary, hovudpersonen, godt var det ikkje alt ho og dei andre sa eg likte.

Nå gler eg meg til å få tak i den hvite dronningen, men føreløpig har eg byrja på brød på vannet av Anne de Graaf, ein ny historisk roman. I tillegg har eg nå fått tak i ei bok eg har hatt på lista over reserveringar sidan august, og nå har eg endelig fått ho: hallo, elsk meg da av Johanna Thydell.