Boktema hos Anette - denne boka les eg akkurat nå

I dag hadde eg heilt gløymt ut at det var boktema hos Anette. Første gongen på fleire veker at eg har gløymt det og ikkje sjekka dagens tema, men uansett: I dag er temaet denne boka les eg akkurat nå og for å få meir info, gå her. I tillegg er det ein liten minigiveaway på bloggen hennar i dag, der de kan vinne ei av tre bøker som er med i giveawayen.

Men over til boktemaet:

Nå driv eg på med den usynlige broen av Julie Orringer. Den er både fascinerande og spennande og gir god innsikt i korleis jødar hadde det åra før krigen. Me blir her kjent med Andras Lévi og Klara Morgenstern, ei balettdanserinne som Andras blir saman med i tida når han studerer arkitetur i Paris. Det blir stadig farligare å vere jøde, noko som både han og vennene hans oppdagar. Sjølv om dei er vant til å bli hetsa med på grunn av religion, er tida i denne boka den tida då det blei fleire og fleire valdelige episodar mot jødar.

I tillegg til å bli kjent med Andras og Klara, blir me kjent med broren til Andras, Tibor Lévi, som skal studere medisin i Italia. 

Til nå har eg ikkje kome så veldig langt i boka, men den er allereie spennande og gild å lese og veldig interesann. Eg gler meg til å lese vidare i ho og sjå kva som skjer. Eg har sett meg eit mål om ca. 50-75 sider for kvar dag føreløpig, for det er lita, men mykje skrift på kvar av dei 714 sidene som eg skal gjennom før eg blir ferdig, men eg har forventningar om at sidene blir fort lesne jo lenger eg kjem i boka. 

I tillegg til å vere imponert av det historiske perspektive, er eg imponert av forfattaren som har skrive boka. Den er ekstremt godt skriven. 

Har du lese den usynlige broen? 

Oppsumering januar

Bøker

Åtte leste

- tilbake til Riverton, KATE MORTON

- øya, VICTORIA HISLOP

- hjemkomsten, VICTORIA HISLOP

- søstrene Boleyn, PHILIPPA GREGORY

- brød på vannet, ANNE DE GRAAF

- et siste farvel, CAROL ANN LEE

- den glemte hagen, KATE MORTON

- huset du elsket, TATIANA DE ROSNAY

Kjønn

Det er forferdelig vanskelig å telje opp, for i fleire av bøkene har det vore fleire hovudpersonar, men etter mi teljing blei det sånn som dette:

8 damer/3 menn - heilt tilfeldig. Bryr meg ikkje så mykje om likevekt på kjønn i bøker. 

Land etter forfattarar

Storbirtania: Victoria Hislop, Philippa Gregory, Carol Ann Lee

Australia: Kate Morton

Nederland: Anne de Graaf

Land forfattarane tok meg med til

England, Polen, Tsjekkia, Tsykland, USA, Spania, Hellas, Frankrike, Australia

favorittperson

Hm, vanskelig, men eg trur eg må seie Eliza i den glemte hagen eller Mary Boleyn i søstrene Boleyn. 

Bøker eg ikkje fekk lese

Veit ikkje om nokon eg hadde planlagd å lese, men som måtte venta til februar. 

Mål vidare

Lese ferdig den usynlige broen og alle som står på vent oppe på rommet. 

og så 

status forteljing

Alt eg har lagt ut her nå er i frå same forteljinga, men ingenting av det er med lenger. Nå er eg veldig godt i gang og eg elsker det eg har skrive til nå. Har sikkert skrive over ti sider (mykje i forhold til tidligare) og dette trur eg blir bra. Akkurat nå befinn personane seg på Sicilia i 1727 og Maria Pesce, ei to år gammal jente, avlyttar eit viktig besøk og noko ho ikkje skulle høyrt. Det er så mykje eg vil seie om det. 

Ideen til denne lista fekk eg på bloggen my first, my last, my everyting, og så har eg lagt på nokre ekstrapunkt som eg ville ha med. 

Bok: huset du elsket + litt til!

Paris, 1860-årene. Den store byfornyelsen pågår for fullt. Gammel bebyggelse må vike plassen for de nye, brede bulevardene og makestetiske bygningene. Hele kvartaler blir revet for å gi plass til det praktfulle Paris vi kjenner i dag. 

Men mange må betale en høy pris for denne forvandlingen. En av dem er Rose, en kvinne i 60-årene. I hele sitt voksne liv har hun bodd i huset som har vært i mannens familie i generasjoner. Før mannen døde lovet hun ham at hun skulle ta vare på hjemmet deres, nå har byfornyelsen nådd deres kvartal og huset skal rives. Rose nekter å forlate hjemmet. Hun bestemmer seg for å kjemoe til siste åndedrag for å redde huset som rommer så mange gode minner, men også en grusom hemmelighet som hun har tiet om i over tretti år. 

Huset du elsket er en gripende fortelling om en sterk og usedvanlig kvinne, i en tid med store ytre forandringer. Men mest av alt er det en historie om kjærlighet og tilhørighet, og om viljen til å slåss for det man har kjært. 

Dette er ei bok for dei som har lese tidligare bøker av denne forfattaren. Eg elsker bare skrivemåten hennar, og alle bøkene er så forskjellige at eg veit absolutt ikkje kvifor ei eg liker best. Denne var nok litt emir "poetisk" i språket enn dei andre, elle rmeir innvikla og tankefull. Eg blei veldig fort glad i hovudpersonen Rose. Det nydelige namnet, veremåten og hennar trang til å kjempe for det ho har kjært inspirerte meg til å lese vidare. Ei tøff dame, og alle vennene hennar var like fine å lese om.

Boka var skriven som eit brev til den avdøde mannen til Rose, og ho snakkar om seg sjølv som "jeg" og snakker veldig ofte til "du" eller "deg." Det er første gongen eg har lese ei bok som dette. Tidligare har eg prøvd meg på dagbøker som skal vere gode ungdomsromanar, men det har alltid vore litt for "kult" språk til at eg har likt dei. Den einaste andre boka eg har lese som liknar litt er Anne Franks dagbok der Anne skriv i form av dagbok til dagboka, Kitty. Den historia er meir biografi, men dette er jo ein skikkelig roman, som er godt skriven.

Det er veldig trist å lese at for at byen skulle bli som i dag, såra dei veldig mange menneske då dei forandra byen ved å rive ned husa deira og legge ned forretningar overralt. Det her var ei side av Paris eg aldri hadde høyrt om, men eg lærte mykje i løpet av boka.

Saras nøkkel, bumerang og huset du elsket har alle vore veldig forskjellige med tre vidt forskjellige temaer og tre vidt forskjellige handlingar, men alle tre er vidunderlige og smyg seg rett inn hjå alle leseglade. Dette er bøker det er verdt å lese og ein forfattar det er verdt å sjekke ut!!

Og så tilbake til det der +litt til! 

På torsdag 2. februar er det eit år sidan eg starta denne bloggen og eg har blitt berika med (når eg skriv dette) 447 kommentarar (nokre mine, men mesteparten andre sidan, fordi eg har ikkje tid til å svare alle! Skikkelig svært!) og eg veldig takknemlig for alt det fine de har skrive og den velkomstene eg har fått i dette "bloggsamfunnet." Eg skal halde fram med denne bloggen mykje lengre enn det eg har gjort til nå og håpar alle vil følge meg vidare.


Og så noko som på ein måte er litt trist. =( Buhu. Kanskje ikkje så veldig, men eg har prøvd å få til ei lita overrasking som ein takk til alle som les bloggen, men dessverre, så det blir i alle fall ikkje før "1-årsdagen," men eg prøved så keep on reading, så ser me kva som skjer. Kan dessverre ikkje love noko, men eg skal prøve så godt eg kan å få til noko. Og nok ein gong: TUSEN TAKK!


Og i morgon eller onsdag kjem det oppsumering av den fantastiske lesemånaden eg har hatt nå i januar. 

It's Monday! What are you reading?

This is a weekly meme hosted by Sheila on Bookjourney. In this meme bookbloggers get together to share what they read last week, what they are currently reading and planning to read this week. Join in!


Yes, Monday again, one more time. I'm sometimes like Garfield, very negative when it comes to Mondays, but today I got out of bed quickly, not like I have used to earlier Mondays, very slow and then I relaxed a quarter or so. And I have been more positive today then other Mondays. 


But over to the books I read. I'm very happy and the week that was finished yesterday I read more than I've done for weeks. Wow, clap clap for me. 


Read last week

• the winter of the world by Carol Ann Lee (in Norwegian) 
• the forgotten garden by Kate Morton (in Norwegian)
• the house I loved by Tatiana de Rossnay (in Norwegian)
• and the Bible

Finished last week

• the winter of the world Didn't like this one at all. Big disappointment 
• the forgotten garden Big upswing after the winter of the world This is a book you should read!
• The house I loved It's not only the house that is beloved, it's the book too 

Read now

• the invisible bridge by Julie Orringer
• The Bible

Going to read

A lot, One Cretan evening - and other stories, the distant hours, the girls, saving CeeCee Honeycutt and a book by S.J Watson: before I go to sleep. (everything in Norwegian)

Hope you liked it. =)

Bok: den glemte hagen av Kate Morton

1913 Etter en strabiøs sjøreise fra England til Australia blir en liten pike funnet forlatt. Alt hun kan huske fra reisen er at en mystisk kvinne, som hun kaller Forfatterinnen, har lovet å passe på henne. Men Forfatterinnen er sporløst forsvunnet.

1975 Nell er blitt en eldre dame, og reiser til England for å finne sannheten om foreldrene sine. Hennes søken fører henne til Cornwall, og det merkelige godset Blackburst, som en gang tilhørte den aristokratiske Mountrachet-familien.

2005 Nell dør og barnebarnet hennes, Cassandra, får en overraskende arv. Det lille huset Cliff Cottage på eiendommen til Blackburst Gods er beryktet blant lokalbefolkningen for sine hemmeligheter. Men det er her i Cliff Cottage, og i det lille husets glemte hagen, at Cassandra løser det gamle mysteriet om den lille, forlatte jenta.

Eg veit ikkje kva for ei av bøkene til Kate Morton, som eg har lese, som har vore best. Den glemte hagen og tilbake til Riverton er ganske jamnbyrdige etter mi meining, og dei er vanskelige å samanlikne på ein måte, for handlinga er så vidt forskjellig, utanom at på både Riverton Gods og på Blackburst Gods er det løyndommar, spenning og ein del spesielle folk.

Heile handlinga i boka facinerte meg og måten ho var oppbygd på. Eg elsker alt i frå spenninga rundt alt som skjer, til personane som Kate Morton har skrive om. Eg veit sjølv, sidan eg skriv mykje, at ein person skal ha ein personlegdom som er interessann (ikkje kjedelig), men dei skal heller ikkje ha eit perfekt liv, perfekt kroppsfarsong og gjere alt heilt riktig. Nancy Drew - og James Bond - personar finnes ikkje, og derfor så skal alle vere så menneskelige som mogleg for at dei som les skal like dei, og dette meistrar verkeleg Kate Morton. Personane hennar har alle noko spennande med seg, men ingen er "for perfekte."

Dette er ei bok det er verdt å lese, og med denne fengande skrivinga, handlinga og desse personane tek det ikkje langt tid å pløye seg gjennom nesten 600 sider. Boka anbefales på det sterkaste.

Andre som har laga omtale av denne boka er: (sidan eg ikkje skriv så mykje meir om boka nå)
Bokelskerinne
My first, my last, my everything

En smakebit på søndag - huset du elsket

Hei, igjen er det søndag og igjen er det tid for en smakebit på søndag, ei "utfordring" på bloggen flukten fra virkeligheten. Del ein smakebit i frå boka du les nå (du treng ikkje å ha ein bokblogg) og legg igjen linken på sida du kjem til når du trykker på bilete ovanfor.

I dag er min smakebit i frå boka huset du elsket av Tatiana de Rosnay

Det gigantiske sceneteppet som dekket munningen av den nye boulevarden, åpnet seg majestetisk. Mengden applauderte og skrek leverop. Ikke jeg. Jeg hadde skjønt at den høye, skjeggete mannen med den skremmende haken kom til å bli min verste fiende. 

frå huset du elsket side 26

Til nå har eg likt boka, om ikkje like godt som bumerang og Saras nøkkel. Denne er skrive meir i både 1. og 2. person. Det er Rose, hovudpersonen som skriv til mannen sin, så då blir det spennande å sjå korleis det går vidare og kva eg får vite.
Og så kjem det omtale av den glemte hagen abv Kate Morton om ei lita stund. =)

intervju på flukten fra virkeligheten

I dag var det intervju med meg på flukten fra virkeligheten. Trykk på bilete under for å sjå det. Ha ein fin laurdag vidare!!

bok: et siste farvel av Carol Ann Lee

Første verdenskrig raser, og journaslisten Alex Dyer rapporterer fra Flandern og de redselsfulle forholdene i skyttergravene. Ved krigens slutt tynges han av skyldfølelse for ikke å ha kjempet i første linje sammen med sin kjære barndomsvenn Ted Eden. Enda mer smertefullt er det at Alex ikke makter å komme over de følelsene som tærer ham innenfra; det han føler for Clare. Teds kone - en kvinne de begge har elsket høyere enn selve livet. 

Den 11. november 1920 blir liket av Den ukjente soldat stedt til hvile i Westminster Abby i London, og Alex er til stede ved sermonien. Han har sittet i komiteen som sto for utvelgelsen av soldaten som skulle representere de millioner av menn som døde for fedrelandet. Den døde skulle velges tilfeldig. Men Alex har en æresgjeld til en av de drepte

 Denne dramatiske kjærlighetshistorien tar oss med tilbake til en dyster epoke i Europas historie. Med historisk nøyaktighet og rik fantasi gjennkaller forfatteren slagmarkens inferno og sivilbefolkkningens fortvilelse i en tid der mennesker gikk en usikker framtid i møte. 

Ærlig talt forstår eg ikkje all den skryten dei har gitt denne boka og det som står inni boka. For det første: Eg veit absolutt ikkje kva "historisk nøyaktighet" det er snakk om, men her er det i alle fall ikkje gjort like mykje research som det eg hadde gjort. For meg blir det heilt rart å høyre om ein mann i 1920 som sit i bilen og snakkar i telefonen.

Det andre er det at alt for mykje bytte i frå tredje person og tilbake til første person og så tilbake igjen gir meg heilt fnatt. Det er ein ting at først når hovudpersonen Alex fortel, så fortel han i fortid og i første person som i "eg var." Men då passar det ikkje at neste gong det blir fortalt i fortid, så fortel han i tredje person igjen om akkurat same person.

Nåtida i denne historia foregår i hytta hjå ein som heiter Lombardi. Koselig hytte høyres det ut som, men det landskapet rundt var noko for sg sjølv. Når dei er i hytta, blir alt fortalt i nåtid, og Alex fortel Lombardi om alt han har opplevd under første verdskrig. Mykje av det i første person, fortid. Då blir det rart når alt plutselig kjem som tredje person igjen. (Det har eg sagt før) Men nokre månadar etter det i hytta fortel dei om når Den ukjente soldat bli gravlagd. Kvifor blir det plutselig fortalt i ei heilt anna vinkling i fortid igjen?

Veldig frustrert over det, og det er slikt eg legg merke til med ein gong eg les ei bok. Er det noko eg ikkje kan fordra så er det når dei byttar alt for mykje.
Det er ikkje veldig vanskelig å følge med det for det om, men likevel er det av og til veldig forvirrande, og for folk som les mykje bøker, kan det vere sjukt irriterande.

Hovudpersonane fekk eg heller ikkje mykje sansen for, men eg greidde nå å fullføre boka. Den einaste eg skikkelig likte var Ted Eden, men det var bare for ei lita stund. Elles var det ikkje noko å seie på skrivinga. Gode formuleringar, skildringar og dialogar, men mykje tull med tidspunk, vinlking osv.

happy

Nå har eg endelig fått tak i litt fleire bøker av dei eg ønskte meg. Mange av dei som stod på ønskelista er nå i hylla i tillegg til nokre veldig kjekke historieske romanar eg lånte på sølvberget for nokre veker sidan.

I dag fekk eg lånt den usynlige broen av Julie Orringer, og tidligare fekk eg den glemte hagen og en aften på Kreta. I tillegg fekk eg med meg heim huset du elsket i går, så då har eg det veldig fint.

Nå gler eg meg til å lese ut et siste farvel av Carol Ann Lee, så eg kan byrje på englefall. Nå er eg klar og har bøker nok til den nestte månaden. I tillegg har eg endelig fått takk i CeeCee Honeycuts reddende engler. Dette skal bli bra.


I tillegg har eg endelig fått hallo, elsk meg da så nå er eg veldig happy for det med bøkene.

Og så har eg kome lengre enn langt på skrivinga. Saman med ein oppsumering i slutten av månaden skal eg gi ein liten status på kor langt eg har kome med skrivinga. 

Bok: brød på vannet av Anne de Graaf

Hanna Müller er tysk, men oppvokst og bosatt i Polen. Hun og familien balanserer med stor risiko mellom å arbeide for nazistene og hjelpe sine polske naboer

Den unge, polske ingeniøren Tadeusz Piekarz er tvunget av tyskerne til å arbeide i firmaet til Hannas far. Da skjer det: I tyskeokkuperte Krakow blir Hanna og Tadeusz overrasket av kjærligheten. 

Den amerikanske spionen Jacek Duch befinner seg også i Polen. Han er en ensom ulv som virker i det skjulte. Under krigen har han overlevd ved å spille på mange strenger, som de vakre kvinnene han møter. Fortsat lojal mot sine amerikanske oppdragsgivere har han også knyttet seg til sine polske kamerater. 

 Så snur krigen. Sovjetiske soldater rykker brutalt fram og jager tyskerne vestover. For ikke å bli drept er Hanna og moren nødt til å flykte. Tilbake står Tadeusz og må møte sovjeterne sammen med sin lemlestede svigerfar, som nå er stemplet som nazikollaboratør. 

Styrt av hendelser de selv ikke kan kontrollere, kjemper Hanna og Tadeusz for å overleve. Mot alle ods mot seg prøver de også å finne tilbake til hverandre.

Dette er ein god om ikkje veldig fengande historisk roman.  Eg syntes sjølv boka var heilt grei, men eg har ikkje noko lyst til å lese oppfølgarane til boka. Det er ikkje den beste historiske romanen du kan oppdrive, og sjølv må eg seie eg vart litt skuffa.

Boka går rett inn i handlinga der Hanna og mora, Helena tek farvel med Tadeusz før toget går. Det er både litt trist, men òg veldig fin byrjing på boka. Hanna verkar i byrjinga som ei sterk og sjølvstendig jente gift i ein aldar av tjue år. Det er ei du med ein gong får medkjensle for og som du kan like.
Tadeusz òg er ein slik person som du liker. Me følger begge desse sine liv i frå dei sa ha det og vidare inn i kva som skjer. Dette er den eine sida i boka.

Den andre sida er Jacek Duch, spionen si side, som me òg får god kjennskap til. Han er ikkje ein person eg likte så godt, og eg syntes han gjekk mot ein sånn person som er uovervinnelig, og eigentlig litt for lite truverdig. I tillegg synes eg det er tragisk at han bare reiser i frå ei gravid kone i USA for å vere spion i Polen. Likevel løfta han bok litt med det han foretok seg, men eg syntes at hans vegar budre kryssast med ein av dei andre to sine i slutten, for eg forstår ikkje heilt poenget med at han skulle vere med, men det var kanskje for det ekstra løftet han gav boka.

Når det er sagt, var boka bra skriven, men ikkje akkurat av den VELDIG fengande typen, og eg trur ikkje eg kjem til å lese dei neste bøkene skrive av Anne de Graaf.