Bok: blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh

Victoria har tilbrakt hele barndommen i forskjellige fosterfamilier og har aldri latt noen få komme nært innpå seg. Blomstene og deres betydning er blitt hennes måte å kommunisere med verden på. Som 18-åring bor hun i en liten avsidesliggende park i byen, der hun har skapt sin egen hemmelige hage. En dag møter hun blomsterhandleren Renata som blir imponert over Victorias  kunnskaper om blomsterspråket og evne til å sette sammen vakre talende buketter. Hun tar Victoria med til blomstermarkedet, der Victoria møter en mystisk ung mann som skal vise seg å ha forbindelse med fortiden hennes. Snart må Victoria ta et farlig valg - tør hun å satse alt for å finne lykken?

Vanessa Diffenbaughs roman er en rørende og medrivende historie om kjærlighet, tilgivelse og forsoning - og den fir et fascinerende innblikk i det viktorianske blomsterspråket. Boken ble allerede før utgivelse solgt til 27 land, gikk rett inn på bestselger listene og er blit lovprist av et unisont internasjonalt anmelderkorps. 20th Century Fox har kjøpt filmrettighetene til boken. 

Blomstenes hemmelige språk begynte eg på i går kveld og vart ferdig med nå nettopp, og sagt rett ut: Den er herlig, fin, ei perle, og eg bare elsker denne boka. Blomar får alltid fram litt romantikk, og særleg i denne. Eg synes det er dyktig å skrive denne romanen. Sjølv visste eg bare at raude roser var teikn på kjærleik og gule roser er noko som, viss du tenker på betydninga, ikkje bør gi vekk, for det tydar utroskap.

Dette er heilt klart ein av dei beste bøkene eg har lese dette året, og alt i frå omslag til skrivemåte til personane fengar meg. Veldig kjekt å kunne leve seg inn i denne boka, og det var ein interessant måte ho var oppbygd på. Me blei tatt med ni år tilbake i tid til då Victoria kom til Elizabeth i ein av fosterheimane og til det som skjedde der, samstundes som at me får høyre om alt som skjedde då ho blei atten og byrja å sove ute og møtte Renata.

Alt med denne romanen var fascinerande og spennande. Handlingsgangen og skrivemåte og særleg Victoria. Sidan det med fostarheimar er noko eg synes er spennande og sånn desse barna/tidligare forsterbarna føler det, var det kjekt å lese om korleis Victoria hadde blitt etter alle åra med bytte i frå fosterheim til fosterheim og kor uvant ho var med å bli rørt og elska av andre. Sjølv vil eg bli barnevernspedagog, og eg håpar på å ikkje bli som Meredith, som hadde ansvar for Victoria. Formaningar, formaningar og formaningar før ho leverte henne. Ho får ikkje til mykje på skulen, ho er ulydig, dette kjem ikkje til å vare lenge. Rett og slett eit svært følelseslaust menneske.

Renata var ein betre person og eg likte vermåten hennar og alt ho gjorde for Victoria. Ho var snill og roste henne og var kanskje starten på kontakten med dei andre personane i boka. I tillegg står det om en mystisk ung mann på bakside, og den historia er det bare å glede seg til. Mykje spenning i heile boka, om så ikkje pistolar og politijakt og biljakt, så ein annan spenning som eg kanskje vil definere som psykisk. Kva vel Victoria? Gjer ho det rette? Les boka så finn du det ut.

Smakebitar i frå boka:
Astrid Terese
Anette

Andre omtalar
Astrid Terese
Anette
Bokelskerinne
Beathe