bok: skyggelandet av Alyson Noël

Bok nummer 3 i den populære De udødelige-serien endelig i pocket!
Ever og Damen har reist igjennom utallige tidligere liv, og kjempet mot verdens mørkeste fiender – så de kan være sammen for alltid. Men idet de endelig er i ferd med å oppnå sin etterlengtede skjebne, rammes Damen av en kraftig forbannelse – som kan ødelegge alt. Nå kan en eneste berøring av hverandres hender eller lepper føre til en brå død, og kaste Damen inn i Skyggelandet. I desperasjon etter å oppheve forbannelsen og redde Damen, fordyper Ever seg i magien, og hun får hjelp fra uventet hold i en surfer ved navn Jude.Selv om Jude og Ever akkurat har møtt hverandre, føler hun at det er noe svært kjent med ham. Til tross for den voldsomme lojaliteten hun føler overfor Damen, føler hun seg tiltrukket av Jude, en grønnøyd, gyllen gutt med magiske talenter og mystisk fortid. Hun har bestandig tenkt på Damen som sin tvillingsjel og eneste kjærlighet – og hun lever fortsatt i denne troen. Men i det Damen blir dratt vekk for å redde dem, blir Evers forhold til Jude sterkere, og kjærligheten til Damen settes på prøve som aldri før.

Etter å ha lese blå måne i fjor juni, var eg heilt ferdig med alt som heite Ever, Damen og Roman. Fullstendig ferdig. Var skikkelig lei. Men så manna eg meg opp og tenkte: "Går ann å prøve." Nå skal eg ikkje seie at eg ikkje hadde greidd meg utan boka i det heile tatt, at ho snudde på ALT! Nei, det var ingen suksess, men heller ikkje noko stort nederlag. 


Heile boka byrjar med at Ever og Damen absolutt ikkje kan røre kvarandre, hud mot hud. "stakar." Og Ever fortel Damen om skyggelandet, for han veit det ikkje endå. Og så går resten av boka ut på å finne motgift, pleie venskapet og å unngå å bli forelska i andre. I korte trekk. Og så lurer Roman bak alt saman. 


Nei, ingen pageturner! Eg er ingen av fan av udødelig, perfekte, nydelige, pene, smarte, forelska personar som går gjennom ild og vatn for kjærasten. Damen og Edward er ikkje mine favorittar. Og eg hadde veldig lyst til at Ever bare skulle seie: "Farvell, Damn. Hallo Jude." Okay, ikkje heilt det, men Damen er verkeleg ikkje den beste kjærasten nokon kan ha synes eg. 


Min skepsis til fantasy-bøker er grunna blå måne-fiaskoen. Heile grunnen til at eg nesten aldri les andre fantasy-bøker enn dei eg allereie kjenner, og eg veit ikkje om eg kjem til å lese vidare i denne serien, men mest sannsynlig, ja, eg kjem til å lese vidare i denne serien. Boka snudde det litt opp ned, og eg har kikkea bakpå dei andre. Eg har snikkikka faktisk, så eg har litt lyst.